HANDLER OM: Et ungt samboerpar - med samme navn som hovedrolleinnehaverne! - begynner å føle underlig nærvær i huset sitt i San Diego. Lyder, rystelser, skumle fornemmelser - de blir livredde. Og etter hvert kan den unge kvinnen avsløre at dette er noe som har fulgt henne siden åtteårsalderen.
Mannen, på sin side, er Mann - og skal ordne opp. Han kjøper derfor et avansert filmkamera samt en lydopptager. Og opptakene begynner...
DOM: Her er den, altså, den mest hypede og tilbedte og omtalte skrekkfilmen i USA siden «Blair Witch Project» (1999) - men enda mer lønnsom, visstnok: Det skal være laget for 15 000 dollars og ha tjent inn 100 millioner. Så langt...
Man kan bli skeptisk av mindre. Det viser seg: Uten grunn. Fordi: Filmen er faktisk genuint skremmende; snikende, intelligent, avventende og avmål skremmende.
I motsetning til det sadistiske blodbadet i en serie som «Saw», går filmskaperne her adskillig mer sublimt til verks:
De to unge er fanget i en slags polstret interiørfelle som de velger aldri å forlate - de vet de ikke kan unnslippe, uansett. De befinner seg i et mentalt innelukket rom. Der djevelskapen først og fremst ventes på. Ulidelig, uavvennelig og snikende, alt fortalt i en konsekvent dokumentarisk stil: Det er de selv som holder kamera, det er de selv som registrerer alt som skjer, der er (nesten) totalt isolert om sin frykt og sin visshet om at noe skal skje. Men hva? Og hvordan?!
Ikke et øyeblikk slippes illusjonen om at dette er «skuespill». Aldri forlates påstaden om at dette er «sant». Ikke et sekund forlates filmens egen syke logikk, som dog er basert på helt normale menneskers skjebne som ventende lus på ondskapens fluepapir.
Brrrrrrrrrrrrrrrrbravo!
JON SELÅS