Spillanmeldelse: Glimrende og gåtefull snikmord-action

Bare for å fortelle hvor landet ligger helt først:

Jeg elsket «Assassin's Creed». Jeg elsket det så dypt og inderlig at jeg spilte gjennom det tre ganger. Når man spiller så mange spill som jeg gjør er ikke det spesielt vanlig, for å si det sånn.

Jeg var heller ikke alene om å elske «Assassin's Creed». Men samtidig har jeg aldri opplevd at meningene om et spill har vært SÅ delte. Det var nemlig mange som hatet «Assassin's Creed» også.

Der jeg så et heftig actionspill med en ulidelig spennende historie, en overkul sci-fi-twist og en blendende vakker og forfriskende annerledes setting, så mange et alt for enkelt, kjedelig og repeterende spill som lovet mye mer enn det kunne holde.

Nå er, som kjent, smaken som baken. Men hvis jeg tar et skritt tilbake, skjønner jeg absolutt den andre siden av «Assassin's Creed»-skinka.

Det gjør tydeligvis Ubisoft Montreal også - hele grunnkonseptet bak spillet er dekonstruert. Bak overflaten, som naturlig nok er temmelig lik, er en mengde elementer fjernet og en mengde elementer lagt til.

I praksis er «Assassin's Creed 2» et energisk forsøk på å fri både til elskerne og haterne. Og i stor grad synes jeg utviklerne lykkes.

Som forgjengeren, er «Assassin's Creed 2» en todelt affære. Du følger dels Desmond Miles i nær fremtid, og dels en av hans forfedre i fjern fortid via en «Animus»-maskin som henter frem minner lagret i menneskers gener.

For to år siden var åstedet Midt-Østen under det tredje korstoget på slutten av 1100-tallet. Denne gangen går det historiske tilbakeblikket til den italienske renessansen på slutten av 1400-tallet.

Den innbitte jakten på den mystiske gjenstanden «Piece of Eden» fortsetter, med «onde» tempelriddere på den ene siden og «snille» snikmordere på den andre.

VG Nett Debatt
HIMCampZero:Tipper terningkast 6, og at spillet suger like mye som eneren.
Diskuter Assassin's Creed 2 her!

Det starter derimot som en mer tradisjonell hevnhistorie. Den unge Ezio Auditore da Firenze blir vitne til at faren og hans to brødre blir henrettet, og sverger hevn.

Sakte, men sikkert veves hevnhistorien inn i den overbyggende striden mellom tempelridderne og snikmorderne. Og sakte, men sikkert blandes historiske fakta og personligheter med de mystiske, gåtepregede overtonene som også forgjengeren badet i.

Historiemessig er det en herlig blanding av «The Matrix» og «Da Vinci-koden» lagt til blant annet Venezia, Firenze og Toscana i en tidsepoke preget av nytenking og nyvinning (passende nok er også Leonardo da Vinci en av dine trofaste medhjelpere i spillet).

Og historien som fortelles er også spillets klart sterkeste kort. Den er mer sammenhengende, interessant og spennende enn sist, og får også en helt vanvittig tilfredsstillende konklusjon i de herlige avsluttende sekvensene i spillet.

«Assassin's Creed 2» er lagt opp i mer klassisk «Zelda»-ånd - en slags dannelsesopplevelse som starter i det små med en ung, uerfaren jypling og som gradvis vokser i både omfang, kompleksitet og (ikke minst) spillglede.

Ezio får gjennom spillets gang tilgang til nye våpen, gjenstander og egenskaper som skritt for skritt utvider hans ferdigheter. «Assassin's Creed 2» har med andre ord en deilig progresjon som jevnlig belønner spilleren, en progresjon som var langt mer i bakgrunnen i den mer «flate» forgjengeren.

Den repeterende oppbyggingen av snikmord-oppdragene er også helt fjernet. Nå skal du ikke gjøre samme type research om og om igjen, i steden er innledningene til disse hovedoppdragene - bosskampene, om du vil - sømløst og naturlig integrert i historien som fortelles.

Du gjør med andre ord varierte forberedelser, ikke repeterende research, noe som oppleves som en forbedring.

På den annen side er ikke disse hovedoppdragene like sentrale og minneverdige som før, de er mer topper i historien, og her mener jeg Ubisoft Montreal har endel å gå på.

Det er forsåvidt opp til spillerne å bruke hodet og skape spennende situasjoner med de verktøyene man har til rådighet, men det er bestandig mulig å gå mer eller mindre rett på sak. Jeg kunne godt tenke meg mer sniking og kløkt og litt mindre tut-og-kjør action i disse hovedoppdragene.

Samtidig er antallet valgfrie sideoppdrag økt drastisk, det er nesten ikke grenser for hvor mye det er å gjøre i de forskjellige byene nå - fra postoppdrag til snikmord, parkour-racing og å gi slemminger en omgang juling.

Det er dessuten et økt fokus på jakt etter skjulte skatter, dokumenter og hemmeligheter denne gangen, og denne jakten er langt mer logisk enn forgjengerens noe mer meningsløse leting etter flagg.

Her har jeg særlig sansen for de brilliante turene ned i «Tomb Raider»- og «Prince of Persia»-lignende krypter, muligens spillets høydepunkter rent spillbarhetsmessig.

«Assassin's Creed 2» innfører også en egen økonomi i opplevelsen - du kan kjøpe blant annet våpen, rustninger, helse, gift, ammunisjon og skattekart. Du får penger for oppdrag som løses, ved å finne skattekister, rane innbyggere og fra en liten by du får ansvaret for å pusse opp. Jo mer penger du spytter inn i byen, jo mer penger genererer den.

Nye våpen, nye ferdigheter og nye måter å lure, forvirre og ekspedere fiender på runder av listen over de største nyhetene, som sammenlagt gjør relativt vesentlige endringer i en spillbarhet som på overflaten kan virke noe lik den du fant i forgjengeren.

Og totalt sett er det liten tvil om at den enorme mengden med greier du kan foreta deg i spillet bidrar til å skape en skattekiste for oss som elsker å lete etter, samle og fråtse i valgfritt stæsj. Det er som å riste en champagneflaske og bade i den rene nytelsen som spruter ut når man tar korken.

Sånn sett gjør det derfor ikke så alt for mye at ikke alle endringene og nyhetene er til det bedre, og at Ubisoft nok har gått litt vel tradisjonelt til verks for å gi spillerne variasjon. Jeg er særlig usikker på om dette omfattende økonomi-elementet er en spesielt god idé, det føles påklistret og unødvendig.

Jeg vil også sette fingeren på at det er alt for enkelt å finne og utnytte fiendenes svakheter i de ellers kule kampsekvensene.

En velfungerende taktikk i noen av de sentrale kampene er for eksempel å gripe tak i motstanderen, skalle ham og repetere til kampen er over. Og etter at blokkering og motangrep sitter, er ikke resten av spillet særlig utfordrende heller.

Men Ubisoft Montreal har uansett, sånn samlet sett, skapt en helt nydelig spillverden. Det er en verden tettpakket med kule sverdkamper, deilig utforsking, mystiske gåter du kan fundere over og tolke, glimrende plattformelementer (selv om kontrollsystemet enkelte ganger gjør sitt beste for å dempe nytelsen), gode rollefigurer, en svært spennende historie og en interessant lek med historiske fakta.

Kort sagt: jeg elsker «Assassin's Creed 2» også, og kommer til å spille gjennom det minst en gang til.

Det er, som nevnt, enkelte svake elementer å trekke for, og dersom historien, settingen og den gåtefulle tematikken ikke fenger, vil nok disse elementene bety mye.

For min egen del er det derimot egentlig bare to grunner til at jeg ikke varter opp med en sekser også denne gangen. Den ene heter «Uncharted 2: Among Thieves», og den andre heter «Batman: Arkham Asylum».

PS: I salg fra torsdag 19. november på Xbox 360 (testet) og PS3. Kommer også på PC i mars 2010.