HANDLER OM: Det er 2009, solstormer forårsaker tsunamier, jordskjelv og vulkanutbrudd, og verden slik vi kjenner den er i ferd med å gå under. Alt dette finnes i mayaenes spådommer, deres kalenders siste dato er 21.12.2012. Ledende politikere legger en superhemmelig plan for å redde 400 000 av oss, pluss viktige dyrarter og kunstverk før gitte dato.
Den mislykkede forfatteren Jackson Curtis (John Cusack,) står ikke på overlevelseslisten, men da han får snusen i planene på campingtur får han en siste sjanse til å redde seg og sine, inkludert kona som har forlatt ham for noe bedre.
DOM: Når Hollywood fra tid til annen annonserer dommedag i form av budsjettoverskridende katastrofefilm, er det med et sett helt klare forventninger jeg går inn i kinomørket: Jeg vil ha siste skrik, det aller beste innen spesialeffekter. Jeg vil se minst ett globalt landemerke av typen Peterskirken eller Eiffeltårnet gå i bakken med et brak, og jeg vil se én mann av folket redde de siste stumpene.
Gigantomane Roland Emmerich, mannen som satte en ny standard for genren med «Independence Day», oppfyller høylytt alle tre punkter. Men wow-følelsen fra 1996 er ikke helt der, mannen som har viet mye av sitt profesjonelle liv til variasjoner av apokalypsen «kjører safe» mot avgrunnen. Denne filmen har han laget før.
Jo da, CGI-effektene imponerer i de store oversiktsbildene, Los Angeles på vei ut i stillehavet er rein ødeleggelsesporno! Men, tettere på, når skyskrapere eksploderer og raser sammen er det fortsatt umulig ikke å legge merke til at dette er mekket på maskin.
Med en rad komplett outrerte bikarakterer (en hippiefilosofisk dommedagsprofet, en silikonbefengt russisk golddigger m.m) og en gjennomført plump humor har Emmerich aldri vært nærmere parodien enn han er med «2012». Så langt dras det at når katastrofefilmklisjeen presidentens «we are the world»- tale kommer, fremkaller den gapskratt snarere enn frysninger. Er det en bønn fra regissøren om å ikke bli tatt helt på alvor? - I så fall er det en strategi jeg foretrekker fremfor den noe klamme politisk korrekte fra hans forrige dommedag, «The Day After Tomorrow».
Et mer bekymringsløst ragnarokk får du ikke i dette livet, så er du klar for to og en halv time påkostet virkelighetsflukt er det bare å lene seg tilbake, skru av hjernen og bestille den største bøtten popcorn!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN