Hun var bedre før.
Vi kunne hatt bruk for en norsk rocks «grand old lady», og med tanke på hennes bakgrunn ville det vært naturlig om Anne Grete Preus steppet opp og tok jobben. På sine halvgamle dager skriver hun imidlertid ikke låter minneverdige nok til å håndtere et slikt mandat.
«Nesten alene» er hakket bedre enn hennes forrige plate, primært på grunn av en mer akustisk og renskåret ramme rundt sangene. Men igjen er det overtydelighet og lettvinte tekstløsninger som spenner ben for ganske fine musikalske tilløp. En artist hvis uttrykk så til de grader legger opp til fokus på lyrikken, står selvfølgelig lagelig til for hugg når det skorter på friske metaforer og treffende punchlines.
En bonus-CD med en håndfull nyinnspillinger av gamle Preus-sanger blir et tveegget sverd: Merverdi for kjøperen, så klart, men det synliggjør også at Preus' storhetstid er et fortidsanliggende - som sprudlende «Se!» og den skjøre melodien hun satte til Bjørneboes «Ti bud til en ung mann som vil frem i verden».
ANBEFALTE KJØP: «Takk for alt jeg ikke fikk», «Se!», «Ti bud til en ung mann som vil frem i verden»
THOMAS TALSETH