Hurra for god-gutten Grohl!
Prisen for «mest verdige oppførsel og vellykkede karriere etter å ha vært med i et av rockens viktigste band», kan deles mellom Robert Plant (Led Zeppelin) og Dave Grohl (Nirvana). Ikke bare er Grohl etter sigende en gullklump av en fyr og sjef i Foo Fighters. Han har også overskudd til å falby sine talenter i andre sammenhenger. Som for eksempel Queens Of The Stone Age og aktuelle Them Crooked Vultures. Ikke rart at hjembyen hans - Warren, Ohio - nylig oppkalte en gate etter ham.
Etter den hjemmesnekrede solodebuten fra 1995, har Foo Fighters opparbeidet seg en finfin mengde fengende, arenaklare stadionrockere. Mange av dem tar det i og for seg for lengst uttværede Pixies/Nirvana-trikset: «Snille» vers, gitarøsende refrenger. Hemmeligheten er et nesten Paul McCartneysk øre for det søte.
Albumene deres er uten unntak ujevne. Det er også sant at Grohls låter, og måten bandet behandler dem på, kan bli likelydende. Nettopp derfor er «Greatest Hits» etterlengtede greier. En av de beste, mest nyttige samleplateutgivelsene på en stund.
MORTEN STÅLE NILSEN