Etter at han blir diagnostisert med en sjelden form for leukemi, plukker han opp den unge «standup»'eren Ira (Rogen) og ansetter ham som en blanding av vitseforfatter, assistent og punchingbag.
DOM: Woody Allen lagde ganske mange filmer før han lot dramaambisjonene og den profesjonelle selvransakelsen slippe løs i filmer som «Stardust Memories» (1980) og «Broadway Danny Rose» (1984) (og folk begynte å etterlyse «the early, funny ones»).
Judd Apatow har bare lagd to, «The 40 Year Old Virgin» (2005) og «Knocked Up» (2007). Her må jeg ile til og hevde at disse - samt de to TV-seriene hans, og en haug prosjekter som produsent - har revolusjonert den amerikanske komedien på 2000-tallet, og gjort den til noe bedre enn den har vært på lenge. Apatow har utvilsomt geni i seg.
Problemet er at han ikke eier disiplin. Når han i den tredje og stort sett umorsomme akten i nesten to og en halv time lange «Funny People» slipper den moralske, melankolske middelaldrende mannen i seg løs, glipper taket.
Han er ingen moden dramaregissør ennå, for å si det mildt. Verdiene hans er dessuten veldig tradisjonelle og fryktelig amerikanske: Familie, stakittgjerde og eplepai er bedre en puling, dop og selvhat. Dette er ikke verdens mest interessante observasjon, egentlig. Og han kan fremdeles ikke skrive kvinneroller.
Det ligger en klassiker begravd i denne alt for lange, prematurt personlige filmen. Den første halvannen timen er ofte både hysterisk morsom og vellykket tenksom. Det varslede «Apatow-backlashet» kan i det store og det hele avlyses.
Men han må lære å begrense seg snart.
MORTEN STÅLE NILSEN