Flinke single-plukkere!
Årets mest bemerkelsesverdige debutanter suksessmessig har ironisk nok timet plateutgivelsen sin perfekt med a-has avskjedspressemelding. Ikke fordi jeg foreløpig tror at Donkeyboy kan gjenta karrieren til a-ha, men fordi a-ha må sies å være et klart forbilde, hvilket også a-ha selv trolig har oppdaget ettersom Donkeyboy varmer opp for dem i England senere i høst. Donkeyboy har hittil servert to svære smilehull av noen singler med lette og luftige melodilinjer som er umulig å mislike.
Problemet med resten av platen er at de åtte andre låtene i for stor grad faller inn i samme spor som disse to.
Det nødvendige stinget forsvinner dermed til fordel for en snillisme i klangutvalget, og Donkeyboys småbombastiske synth-pop et sted mellom Phoenix og Analogue Orchestra forblir kjølig og svalt der temperaturen burde ha økt. Foreløpig er Donkeyboy et singleband, men som sådan er de mildt sagt eminente.
ANBEFALTE KJØP: «Ambitions», «Sometimes» og «Awake»
STEIN ØSTBØ