Spillanmeldelse: Total War på krigsstien

«The Warpath Campaign» heter utvidelsen som strengt tatt ikke er utvidelse i det hele tatt, snarere en innskrenkning. Den nye kampanjen begrenser spillkartet, reduserer antall enhetstyper og nasjoner, forenkler teknologitreet og korter ned på spilltiden.

Nå høres kanskje det ut som en usedvanlig merkelig ting å betale penger for, men det er ikke uten grunn at samme oppskrift har blitt brukt i de fleste utvidelsespakker i «Total War»-serien.

Kompleksiteten og størrelsen på originalen gjør spillet enormt tidkrevende. Da er det ikke alltid så dumt med en litt enklere versjon.

Misforstå meg rett, «The Warpath Campaign» gjør betydelig mer enn bare å forenkle. Du kan riktignok kun velge mellom fem indianerstammer, men både stammene og samtlige av deres enheter, bygninger og teknologier er splitter nye.

Økonomistyring, politikk og kamptaktikk slik man kjenner det fra europa, har heller ingen selvfølgelig plass i den nye verden.

Først i enden av teknologitreet finner man et skikkelig pengesystem, alt land eies kollektivt av stammen, adel finnes ikke og høvdingen har absolutt makt. Krig handler mer om list og manøvrering enn hvem som har de største kanonene.

For å vinne må du møte temmelig ambisiøse mål, for eksempel må «Pueblo»-stammen jage spanjolene ut av Amerika innen 1813. Det kan være vanskelig når både nabostammer og andre europeiske stormakter begynner å sikle over sølvgruvene og tobakksplantasjene dine.

I slike situasjoner trengs militære styrker, for å skaffe slike trengs ressurser og råvarer. I «The Warpath Campaign» har man muligheten til å la europeiske nybyggere finansiere og drive gårder og gruver, dersom man ikke har råd til å utnytte naturressursene selv. Fordelen er betydelige skatteinntekter, bakdelen er religiøs og sosial uro.

Når styrkene dine først barker sammen med de europeiske stormaktene, gjelder det å ha tunga rett i munnen. På den åpne slagmarken har halvnakne indianere med krigsmaling og stridsøkser lite å stille opp med mot uniformert, topptrent geværinfanteri. For å jevne ut oddsen gjelder det å holde seg skjult så lenge som mulig, gjerne få lurt de selvsikre, overmodige europeerne inn i et bakhold.

I virkeligheten kan nok dette være djevelsk vanskelig, men i «The Warpath Campaign» får indianerne hjelp av en riktig så urealistisk «gjemme»-egenskap.

Brorparten av enhetene dine er nemlig helt og fullstendig gjemt for motparten når de står stille, noen kan til og med bevege seg uten at fienden ser det. Her snakker jeg ikke om skogholt og ravinelandskap heller, men på flate, åpne sletter.

Tenker man kun balanse og underholdningsfaktor, er dette helt strålende. Aldri har jeg følt meg mer som et taktisk geni eller klart å gjennomføre så mange bakhold og flankeangrep som i «The Warpath Campaign».

Men ærlig talt, hvor realistisk er det egentlig at en hel hær av bevæpnede indianere kan rusle ubekymret rett foran nesen på fienden, når det verken finnes trær eller åsrygger i mils omkrets?

Et annet stort problem er den tilnærmet ubrukelige «auto-fight»-knappen. Hva nå enn datamaskinen egentlig driver med, slutter den aldri å imponere med sin helt egne evne til å lide nederlag. De kunne like gjerne ha fjernet hele funksjonen, du sparer deg uansett for mye frustrasjon hvis du bare later som om den ikke eksisterer.

Dette til tross, «The Warpath Campaign» er en artig, velbalansert og utfordrende utvidelse til det kanskje beste strategispillet på markedet. Originalen er fortsatt best, men med sin beskjedne prislapp kan utvidelsespakken anbefales til veteraner på utkikk etter litt variasjon fra det gode, gamle europakartet.

PS: «The Warpath Campaign» er kun tilgjengelig via Steam, og koster syv euro (ca. 60 kroner). Du må ha «Empire: Total War» installert for å spille utvidelsen.