HANDLER OM: Den fattige unge kvinnen Fausta er «født i redsel», og oppfostret på «sorgens melk». Den døende moren hennes er et voldtekstoffer fra Lysende sti-geriljakrigen. I frykt for en lignende skjebne har Fausta plassert en potet i vaginaen sin - et delvis symbolsk prevensjonsmiddel mot verdens råskap.
DOM: Latinamerikanske sagn og overtro preger denne gripende, lettere «magiskrealistiske» fabelen om forkrøplende redsel og forknytt frykt. Fausta er verdens reddeste, mest lukkede menneske, og skrekken står skrevet i ansiktet hennes i møte med de fleste av hverdagens små og store gjøremål.
Hun får jobb hos en bemidlet pianistinne, som aldri tar seg bryet med å lære seg navnet hennes. Nervøsiteten er lammende fra første gang fruen ringer på henne. Den minneverdige scenen der de to plukker opp arbeidsgiverens perler fra et gulv, gir oss et håp om at de to, «høy» og «lav», kan møtes - bokstavelig talt - på halvveien. Så skal ikke skje.
Poetisk fotografi og en smertefullt bevegende innsats fra Magaly Solier i denne bemerkelsesverdige filmen fra Peru. Når alt blir for trist, griper Fausta til sangen og synger sitt liv. Således blir denne fine filmopplevelsen noe av en «salme ved reisens begynnelse».
MORTEN STÅLE NILSEN