Utgangspunktet i «Brütal Legend» er et ganske tradisjonelt actioneventyr-spill i samme gate som «Fable» og «Zelda». En god blanding av slåssing, utforsking og prating leverer en dynamisk og fin spillopplevelse - så lenge den varer.
I rollen som tidenes beste roadie, Eddie Riggs (Jack Black), blir vi sendt til heavy metal-land av demonen Ormagöden. Her blir menneskeheten holdt som slaver av onde Lord Doviculus, og bevæpnet med en massiv øks, en dødelig «Flying V»-gitar og en usunn heavy metal-attityd, starter opprøret.
Spørsmålet alle lurer på er selvsagt hvor morsom Jack Black er. Og, joda, komikeren/musikeren leverer solid stemmeskuespill, og manuset er genuint morsomt. Men mer humre-morsomt enn hysteriske latteranfall-morsomt. Dette er actioneventyr ispedd komedie, ikke motsatt.
Flere ferske anmeldelser:
Operation Flashpoint: Dragon Rising
Uncharted 2: Among Thieves
Guitar Hero 5
The Beatles: Rock Band
Men det er det fantastiske universet som gjør «Brütal Legend» verdt pengene. De fantasifulle skapningene, de mytiske landskapene, de karismatiske karakterene og den gode, inkluderende stemningen.
Det er også en skattekiste for alle som elsker heavy metal, med en rekke opptredener fra velkjente artister. Motörheads Lemmy gjør en finfin rolle som the Kill Master, og både Judas Priest-vokalist Rob Halford, Lita Ford og ikke minst The Prince of Darkness Ozzy Osbourne leverer fine rolletolkninger.
De er kanskje ikke suverene skuespillere alle sammen, men det går på sjarmkontoen. Og sammen leverer de en forunderlig verden som er en sann fryd å utforske.
VG Nett-leser:
Dette må være den beste tracklisten for et spill ever?
Diskuter Brutal Legend her!
Men så, helt plutselig, blir jeg revet ut av dette atmosfæriske actioneventyret, og kastet over i et sanntids-strategispill. Med ressursanking, enhetsproduksjon og kommandoer som skal deles ut. Det tar meg helt på senga, for det hører ikke naturlig hjemme her. Det fungerer liksom ikke helt.
Dette er spillets klart svakeste punkt. I denne delen er spillsystemet forvirrende og kontrollen vanskelig. Det føles ganske enkelt helt malplassert. I stedet for smarte, veldesignede og utfordrende boss-kamper, får vi klønete og tungrodde strategiske slag som man egentlig aldri venner seg helt til. Og det er litt av et antiklimaks.
Og en annen ting: I et spill som fokuserer så mye på musikk, og som har en så beinhard og solid låtliste, så har jeg ikke hørt gjennom én hel sang gjennom hele eventyret. Resultatet er at det ikke fremstår som noen spesielt solid musikkopplevelse heller, selv om alt tilsier at det burde være det. Selv om heavy metal-musikk danner hele bakteppet, så står ikke musikken i sentrum her. Og det er overraskende.
Etter hovedhistorien på rundt fem timer er over, venter den evige jakten på «100 prosent fullført» i protokollen. Det er mye å finne og masse å gjøre, men sideoppdragene er lite varierte, og mangler den finessen og det drivet som historie-oppdragene tilbyr.
Rent spillmekanisk er det ikke like solid som nevnte «Fable» og «Zelda», men det «Brütal Legend» mangler på det tekniske, tas igjen på atmosfære og sjarme.
Resultatet blir en sterk firer og en anbefaling om at du tester spillet. For selv om det ikke er helt det vi hadde håpet på, så er det en underholdende og morsom spillopplevelse hele veien gjennom.
PS: I salg fra torsdag 15. oktober.
PPS: Tim Schafer er en amerikansk spilldesigner som begynte sin karriere i Lucasarts. Schafer har jobbet på en rekke spillklassikere, som The Secret of Monkey Island, Day of The Tentacle, Full Throttle og Grim Fandango. I 2000 stiftet Schafer sitt eget studio, Double Fine Productions, som har gitt ut Psychonauts (2005) og nå Brütal Legend.