Spillanmeldelse: Déja vu med Xbox 360-rollespill

Jeg får déja-vu-følelse av «Magna Carta II»:

Vi møter en ung, mannlig hovedperson med hukommelsestap (Kaim fra «Lost Odyssey»), en nobel prinsesse som kaster seg fremst på slagmarken for å kjempe for sitt folk og land (Prinsesse Aya fra «Infinite Undiscovery», Prins Crescendo i «Eternal Sonata») i en verden som er splittet og lider under kampen mellom det gode og det onde (99 prosent av alle spill i samme kategori), her representert ved krig mellom stormakter (et velbrukt scenario blant annet i et knippe av spillene i «Final Fantasy»-serien).

Dialogen som bærer historien er overødslet med pompøse ord og fraser fra noble spillfigurer med tunga litt for rett i munnen og veldig store hjarter på den rette staden.

Her bæres verdens byrder på spinkle, animerte skuldre og urettferdighet loves hevnet med liv og lemmer som innsats. Det er følelsesladet og dramatisk med store ord om tilværelsen, rettferdighet og krig, men dessverre grusomt langdrygt og fort en smule kjedelig.

Heldigvis har man anledning til å få fortgang i sakene ved å trykke og skumlese seg gjennom dialogen for å holde tråden i historien uten å måtte følge spillfigurenes edruelige samtaletempo. Stemmeskuespillet i seg selv er - med unntak av noen uhyre irriterende spillfigurer med pipestemme og overbarnlige fakter - faktisk ikke katastrofalt tatt i betraktning hva spillet har å konkurrere mot, men direkte engasjerende og rørende ble det i alle fall ikke for undertegnede så muligheten til å trykke seg gjennom historien på litt mer effektivt vis ble flittig benyttet.

Kampsystemet slår meg først som et uhyre uoversiktlig sammensurium av tilsynelatende unødvendige funksjoner og store mengder informasjon å holde styr på. Systemet, som foregår i sanntid med enkelte turbaserte elementer, blir introdusert med lange og usedvanlig tørre opplæringsinstruksjoner som får skolepensum til å føles som spenningslitteratur.

Her har vi blant annet et linksystem som koples inn når du lykkes med å skifte mellom de ulike spillfigurene til rett tid, spillfigurer som blir giret, overopphetet og utslitte om du krever for mye av dem, magi- og spesialangrep, samt utstyr- og ferdighetsmenyer med utallige oppgraderinger og forbedringsmuligheter.

Når jeg noen timer senere faktisk begynner å forstå hvordan ting henger sammen og innser hvor akkurat passe krevende og givende systemet faktisk er, blir imidlertid den vertikale læringskurven fort tilgitt.

Når knappene sitter i fingrene og jeg omsider begynner å få taket på riktig timing for skifte av spillfigur, innser jeg hvor godt «Magna Carta II» lykkes med å balansere vanskelighetsgraden i spillet. Her kommer du ikke langt med knappemosing - spillet krever din oppmerksomhet både når det gjelder strategisk planlegging av ressursbruk og raske avgjørelser når fiendene dæljer løs på følget.

De største utfordringene klarer du ikke på første forsøk, men du slipper også å gyve løs på den samme bossen for tyvende gang. Det er ikke bare bare å treffe rett på vanskelighetsgraden når man skal sikte seg inn på utfordringsskalaen fra «dette kan gjøres i blinde» til «klin umulig», men her mener jeg «Magna Carta II» treffer med god margin.

Innimellom dukker det opp ett og annet småspill som for eksempel sopp-plukking, røkelsesutsetting og ugressdæljing med slegge (!!!). Disse blir sjelden mer enn småpinlige avbrekk med uhyre spinkel spillmekanikk.

Det er som om de ikke har noen funksjon eller mening utover å gi litt en liten pause og hjernedød tommelfingertrening. Med litt mer innsats og bakenforliggende mening kunne det kanskje bidratt til variasjon, istedenfor å være overflødig krimskrams som med fordel kunne vært sløyfet.

«Magna Carta II» ender opp med å bæres av sitt finpolerte kampsystem. Når ting fungerer så knirkefritt som dette blir det moro nok til at man kan se gjennom fingrene med smårusk og en pompøs og overvelkjent historie.

PS: I salg fra fredag 16. oktober. Spillet kommer kun ut på Xbox 360.