DOM: Man ønsker jo å være medgjørlig, så ta oss ta det tilforlatelige først. 1. Privativ initiativ er en bra ting. Regissør, produsent og manusforfatter Gundersen - en mangeårig mangtsysler i norsk film - skal ha klapp på skulderen for å ha fått dette prosjektet i havn, uten offentlig støtte. 2. Aqua-vokalist Lene Nystrøm har en kalkulert beleven Ava Gardnersk utstråling, spesielt når kameraet holder en viss avstand til ansiktsmimikken hennes.
Synd da, at Gundersen er så glad i avslørende nærbilder av skuespillerne sine. Han er også glad i tåke, ond latter fra de mange slemme sleipingene, sigaretter, lightere og «Casablanca» (1942). Om han er glad i komisk forstyrrende «skumle» filmmusikklydspor, samt dialog som formelig skriker etter en «comeback»-sesong av «Åpen post» («Jeg er dritt lei den jævla krigen her», «Han kommer til å henge, men ikke på veggen!») også, eller om disse tilbøyelighetene er rene arbeidsuhell, vites ikke. Men faktum er at «Svik» på sitt verste er 100 minutter som setter norsk film 20 år tilbake i tid.
Folk som husker stive hjemmelagde 1980-talls sjangerkalkuner á la «Blackout» (1986) vil kunne nikke gjenkjennende, men ikke anerkjennende. Tidskoloritten er ålreit, men settene er få og billige, klippingen abrupt og underlig, dubbingen til tider elendig og skuespillet smertefullt. Det er vondt å se antatt dyktige folk som Såheim, Langhelle og Ingrid Bolsø Berdal kave rundt i disse omgivelsene. Tyske Götz Ottos fremste kvalifikasjon er tydeligvis - som pressematerialet gjør et poeng av - at han er «to meter høy». Filmen har ikke én, men to av de verste avslutningsreplikkene i nyere tid, og er klinisk ribbet for nerve, dynamikk og spenning.
Det er ikke noe ondt ved «Svik». Snarere er den et velment forsøk på å rette filmkameraet mot en lite påaktet skamplett i norsk krigshistorie. Det er et stykke igjen til Aune Sand, og jeg har sett mer hjelpeløse filmer i år. Men de er gått rett på DVD. Det burde denne gjort også.
MORTEN STÅLE NILSEN