Z uten cé

Riktignok tok Clyde (Jay-Z) med Bonnie (Beyoncé) til Trondheim, men ikke helt opp til mikrofonen i Dødens Dal. Der klarte for så vidt Jay-Z seg utmerket godt selv, tungt backet opp av fullt band, bombastisk lyd og en bunke særs velplukkede samples som likevel - nær selvfølgelig - kommer bedre til sin rett via platenes velproduserte fingerspissfølelse.

Akkurat sampleutvalget gjør at Jay-Z fremstår så uhyre mer sofistikert enn sine jevnstore hiphopkonkurrenter, samtidig som det knapt finnes maken til hans uforlignelige og presise rapteknikk. Likevel blir det noe summarisk og nesten forutsigbart over hans gjennomgang av hiphopens mest gylne katalog - hans egen.

Ballet starter rett over ni med «D.O.A.» som altså står for «death of autotune», ikke «dead on arrival». For Jay-Z er definitivt ikke død ved ankomst når han dukker opp. Hissig energisk, svartkledd og solbebrillet går han rett i strupen på et takknemlig publikum. Solbrillene tar han forresten ikke av for å stirre sitt publikum i hvitøyet før en følelsesladet hilsen til nettopp alle fremmøtte før siste låt, hvilket uvilkårlig bringer tankene over på den hysteriske scenen fra undergrunnen der Jake Blues møter sin ekskone med flammekaster i hendene i «Blues Brothers»-filmen...

En real showstopper er det også at denne «av med solbrillene»-gesten blir fulgt av det kanskje klammeste Jay-Z har gjort på plate, nemlig adapsjonen av Alphavilles «Forever Young». Det er kveldens siste låt, og ergo en nedtur, når den serveres rett etter megaversjonene av «Hard Knock Life» og Linkin' Park-samarbeidet «Numb/Encore».

Heller ikke halvannet minutt med Oasis' «Wonderwall» passer særlig godt når Glastonbury-striden mellom de to for lengst er avblåst, men én ting blir klart når Jay-Z i sin overdådige sample-iver hyller sin hjemby og ikke minst sitt kjære Brooklyn i flotte «Empire State Of Mind» - låten som Alicia Keys opprinnelig bidrar på, men som Bridget Kelly løftet til enda større høyder i Trondheim i går kveld;

Kanskje er det likevel best at Jay-Z har andre partnere på scenen enn i sengen.

STEIN ØSTBØ