«Engelen»
(Anmeldt etter verdenspremieren i Toronto)
HANDLER OM: Leas tragiske historie som narkoman starter med omsorgssvikt i hennes barndom.
Det handler om å ta ansvar og det å bli sett som barn og som menneske. Filmen veksler mellom Leas opplevelser med en kjærlig mor som sviktet, og den voksne Lea som tar noen personlige brutale valg når det gjelder sin egen datter.
DOM: De som etterlyser alvor og samfunnsengasjement i norske filmer, får det i Olins «Engelen». Som i sine dokumentarfilmer våger hun å ta et standpunkt, og står hundre prosent for det.
Hun tar parti for de svake, direkte og uten omsvøp. Olin borer detaljert ned i materien, det vonde skal gjøre vondt - også for tilskueren. Grensen til overdose er farlig nær.
For i sin insisterende iver, blir Olin i overkant ensrettet. Det kommer klarest til syne i voice-overen; en refleksjon med mye poesi, men som med Olins messende stemme gir filmen et anslag av selvmedlidenhet. Det burde være unødvendig, tatt i betraktning av det rystende alvor som ligger i bunn.
På sett og vis er «Engelen» en litterær billedlagt fortelling om Lea, først uttrykksfullt spilt av de to unge Helene Michaelsen og Milla Mykløen, senere spilt med dirrende troverdighet og innlevelse av Maria Bonnevie.
I tette detaljer, både med Gunilla Röör som moren, og med babyen som Lea får, formidler Bonnevie urolig turbulens og tilbakeholdne følelser med en kraft som treffer deg rett i mellomgulvet.
Olins iver etter å gjøre det riktige, få fortalt en historie som ryster, gjør at hun faller for fristelsen til gjentagelser. Det svekker filmens helhet, men gjør den ikke mindre viktig som samfunnsmessig brannfakkel.
BORGHILD MAALAND