I rollespill etter rollespill blir man sendt ut på ymse oppdrag som innebærer alt fra å renske et område for varulver til å drepe femten kloakkrotter.
Ofte kan det være vanskelig å si nøyaktig hvorfor gnagerne utgjør en så stor trussel mot verden generelt, kanskje fristes man også til å tenke at oppdragsgiveren ikke er den skarpeste kniven i skuffen.
Tenker du det, har du definitivt ikke spilt «Majesty 2». Oppdragsorganisering er nemlig flere hakk vanskeligere enn det ser ut på overflaten.
Si din mening:Diskuter dataspill her!
I motsetning til de fleste andre sanntidsstrategispill kontrollerer man ikke enhetene sine direkte i «Majesty 2».
Riktignok trener man dem i tilhørende bygninger, men så fort de ferske rekruttene spretter ut døren kan de ikke lenger beordres. Istedet må man tilby ulike oppdrag med tilhørende belønning og krysse fingrene for at noen gidder å gi seg i vei.
De vanlige rollespillklassene er representert med blant annet prester, snikmordere, trollmenn, krigere og speidere. Sistnevnte foretrekker utforskningsoppdrag, de fleste andre holder seg for det meste til forsvars- og angrepsoppdrag.
Konstruksjon av bygninger begrenser seg til det militære og økonomiske, byen vokser naturlig rundt disse i form av stadig nye sivile hus og gårder. Samtidig øker skattegrunnlaget og pengestrømmen vokser.
Inntektene kan dessuten økes ved å bygge smier, markedsplasser og eliksirutsalg hvor heltene dine kan svi av litt av pengene de tjente på å fullføre kongelige oppdrag.
Flere strategispill-anmeldelser:
Hearts of Iron III
East India Company
Empire: Total War
Det trengs da virkelig også, for vanskelighetsgraden i «Majesty 2» er ikke spesielt nådig. Byen din blir konstant angrepet fra alle kanter, både utenfra og innenfra. Usårbare kloakker spretter frem i takt med urbaniseringen, kloakker som spytter ut stadig verre og farligere monstre.
Faktisk kan det hele bli så ille at det skader balansen i spillet. Man må konsekvent sette opp flest vakttårn og de kraftigste forsvarsverkene midt inne i byen, bare fordi en liten kloakk tilfeldigvis dukket opp der.
Men det er noe man venner seg til. Akkurat som den indirekte kontrollen av enhetene dine. For «Majesty 2» viser seg å være en riktig så solid spillopplevelse. Det føles nyskapende, uten å rokke for mye ved grunnfundamentene i genren.
Da kan man tilgi litt ujevn vanskelighetsgrad og noen småfeil.