Spillanmeldelse: Dristig og deilig «Need for Speed»

Når Slightly Mad Studios og Electronic Arts avduket «Need for Speed: Shift», ble det varslet at simulator-tronen til «Gran Turismo» og «Forza Motorsport» var målet. Og det er ingen tvil om at det er snakk om et hederlig forsøk, men samtidig er fokuset misvisende.

Spillet opererer nemlig i begge ender av bilspill-skalaen - fra tut-og-kjør arkade-racing, hvor du nesten bare trenger å gasse, til hardbarket simulering, hvor du må jobbe hardt hele tiden for å komme deg i mål på respektabelt vis.

Ved hjelp av elegante innstillinger for hvilken vanskelighetsgrad du ønsker, kan du få gradvis mer eller mindre hjelp til å bremse, svinge og å holde panseret i riktig retning på veien.

Og bare så det ikke er noen tvil: det er kun på den høyeste vanskelighetsgraden «Need for Speed: Shift» nærmer seg spill som «Gran Turismo Prologue» og «Forza Motorsport 2», av den enkle grunn at en simulator av natur ikke tar tak i bilen din og dytter den forsiktig gjennom krappe svinger.

I tillegg har spillet et todelt fokus - du oppfordres til å velge mellom å kjøre feilfritt og hensynsfullt, eller å komme deg opp og frem ved å bølle med motstanderne. Begge deler belønnes i like stor grad, noe som vil få simulator-purister til å hytte med nevene.

Men nå er det også andre elementer som faller inn under simulator-begrepet. Hensynet til fysiske lover, veifølelse, skadepåvirkning, graden av troverdighet hos de datastyrte motstanderne, grafikk, lydbilde og denslags.

Her leverer «Need for Speed: Shift» varene. Ved hjelp av en utrolig deilig synsvinkel fra innsiden av bilen og glimrende vei- og fartsfølelse, byr spillet på en både troverdig, intens og engasjerende bilspillopplevelse.

Personlig tror jeg derfor at spillets «sweet spot» ligger på nest høyeste vanskelighetsgrad, i landet midt mellom simulator og arkade-racing. Det var her jeg plasserte meg selv etter å ha prøvd meg frem, og det var så absolutt et hyggelig sted å være.

Ikke minst hjelper det på spillegleden at du får en konstant, jevn strøm av belønninger i form av mer penger til å kjøpe nye biler og oppgraderinger, klapp på skulderen for prestasjoner på banen, tilgang til nye baner og så videre.

Her er vi definitivt i det sterkt vanedannende «Need for Speed»-universet vi kjenner fra utallige utgivelser, så en total kursendring for serien er det ikke snakk om.

Jeg er i det hele tatt veldig positivt overrasket over «Need for Speed: Shift». Det er ikke den «Gran Turismo»-dödaren vi hadde blitt lovet, kanskje, men det finner en underholdende tumleplass et sted midt mellom «Need for Speed: Underground» og «Forza Motorsport 2».

Eller for å si det på en annen måte: dette er spillet for deg som liker realisme i bilspill, men som synes hardbarkede bilsimulatorer er for kjedelige.

Det eneste problemet «Need for Speed: Shift» har er at det lider en smule av å falle mellom to stoler. «Forza Motorsport 2» er et bedre simulasjonsspill, og underholdningsverdien i «Race Driver: Grid» er større.

PS: Spillet er testet på PS3, men er også ute i (mer eller mindre) like versjoner til 360 og PC, og i egne versjoner til mobiltelefoner, iPhone/iPod Touch og PSP.

PPS: «Need for Speed: Nitro» kommer til Wii og DS i november, mens onlinespillet «Need for Speed: World Online» kommer til PC i 2010. Dessuten jobber studioet bak «Burnout»-serien med et helt nytt spill i serien de også.