HANDLER OM: Oppfølgeren til «Menn som hater kvinner» starter ett år etter at den råtøffe einstøingen Lisbeth Salander lastet ned x antall millioner kroner på ulovlig, men velfortjent vis. Journalisten Mikael Blomkvist er godt på plass igjen som stjerne i Millennium-bladet. Ganske raskt viser det seg at Blomkvist & Co sitter på brennbart materiale om trafficking, der ulike myndighetspersoner er involvert. Tidlig viser det seg også at noe av dette berører Salanders mørke og svært dystre barndom. Selv ettersøkes hun for tre mord, og igjen er duoen Salander/Blomkvist avhengig av hverandres kunnskaper for å nøste opp et nettverk av lumre gåter.
DOM: Nok en gang er det Noomi Rapace som raner til seg det meste av oppmerksomhet i denne effektive, mørke og suggererende versjon av bok nummer to i Milleniumtrilogien.
Det er nå Lisbeth Salander trer fram som selve drivkraften i handlingen. Fra å være en innesluttet, sky og utilpass mesterhacker, er hun nå et hakk modnere og litt mer omtenksom. Uten ett sekund å gi slipp på sin lynraske reaksjons- og orienteringsevne. Og hun er fremdeles nådeløs mot menn som hater kvinner. Samlet sett sitter disse egenskapene som en anspent nervestreng i ryggmargen til den utmerkede Rapace. Hun er som rovdyr, konstant på vakt, og grådig når sulten etter hevn blir sterk.
Som de fleste har fått med seg, er film nummer to nærmest en forløper til «Lutfslottet som sprengtes», som kommer på kino 27. november. Dette preger deler av filmen; lag på lag av dyster fortid kommer fram. I opprullingen av Lisbeth Salanders bakgrunn avdekkes et nettverk av løgner der politi, advokatstand og psykiatri fremstår som en grumsete, ubehagelig og farlig treenighet. En del svar gis, men løse tråder etterlates. For en som ikke kjenner til romanserien, kan det skurre litt at man sitter igjen med så mange spørsmål. Miljøet i Millennium-tidsskriftet er mer i fokus i denne filmen, som nennsomt ivaretar forfatter Stieg Larssons samfunnskritiske pekefinger. Beskrivelse, og behandling av menn med svin på skogen, er nådeløs skarp. Enten det gjelder Salanders fysisk truende avstraffelsesmetoder, eller journalist Blomkvists verbale ironi.
Selv om deler av den øvrige dialog er litt keitete, så er grunntonen fra den første filmen i trilogien intakt; handlingen drives fremover med suggererende kraft og energi.
BORGHILD MAALAND