HANDLER OM: I dataspillet Archlord er tenåringen Ben en mester, men virkeligheten har han ikke tak på. Han er annerledes - har Asperbers syndrom eller noe liknende - og mobbes på det grusomste av skolekameratene. Han drømmer om jenta Scarlite som han spiller med på nettet, men mobbingen bare tiltar i styrke, og det er klart at noe alvorlig kommer til å skje.
DOM: Denne belgiske filmen er basert på romandebuten til Nic Balthazar, som seinere adapterte boka til et multimediashow i teateret, før dette igjen ble film. Og det er alt for mye «multimediashow» igjen i filmen. Her bader vi i finurlige effekter en ville forventet å finne i en statssubsidiert dokumentar om mobbing fra sånn cirka 1992. Ben føler seg alene og hjelpesløs? Det er illustrert med blått fargefilter. Du vet, den effekten som i dag brukes hyppig for å illustrere ubehag i reklamefilmer. Han mobbes av medelevene? Vi får rykkete, ufokusert filming av skrikende barn, fra lav vinkel. Gjennomgående dukker det opp scener og elementer fra dataspillet Ben er forgapt i: Fordi det er gjennom dette filteret han ser verden.
Flettet inn i handlingen er intervjuer med foreldre og lærere, som kommer med opplagte kommentarer og gir frampeik om at noe fælt er i gjære. Dette fæle leder oss siden ut i en søkt plottvist som virker rimelig hardtprøvende.
Dette er ganske hjelpesløse greier, overspilt og uoriginalt, en film som med platt bildebruk og dramatisk alvor vil hamre inn sitt prisverdige budskap om at det er galt å mobbe og at de som er annerledes også er mennesker. Filmen forsøker si noe om autisme og ensomhet, men bruker altfor store og tydelige bokstaver. Den er nok beregnet på et ungt publikum, men det er knapt en unnskyldning.
SILJE BEKENG