Tilfreds mann tilfredsstiller.
Jeg tar meg alltid i å savne dramaet fra Dire Straits-album som «Making Movies» (1980) og «Love Over Gold» (1982). På den annen side slipper vi pannebånd og jalla-jokk'n'joll på Mark Knopflers nyere soloalbum.
De er i grunnen fine, alle sammen. Innflytelsen fra skotsk og irsk folkemusikk blir stadig sterkere. Visst unner mestergitaristen seg en og annen dovent rullende boogie woogie-shuffle. Denne gangen heter de «You Can't Beat The House» og «Cleaning My Gun». Hovedinntrykket er likevel umiskjennelig keltisk. Forbausende mange av sangene føles som standarder.
Det er de sentimentale, blåsnipp-romantiserende fortellingene til en kar som «got lucky» - og vet det. Nå vil han være i fred med gitarene sine, og minnene av drømmene han en gang drømte. I Knopflers tilfelle gikk drømmene i oppfyllelse. Men han har fortsatt å skrive om de som ikke var fullt så heldige.
ANBEFALTE KJØP: «Before Gas And TV», «The Car Was The One», «Cleaning My Gun», «Piper To The End»
MORTEN STÅLE NILSEN