Romantiker møter kjedelig virkelighet, alle hjerter knuses.
Arme mann, John Olav Nilsen fra Loddefjord! En skadeskutt fyr i utgangspunktet. Nå har han i tillegg fått ansvaret for å «berge» norsk rock hengt på sine 26 år gamle skuldre. Kan dette gå bra? Det avhenger av hvorvidt platen hans kommer til å bli spilt på nachspiel og studenthybler også etter at «hypen» rundt ham har stilnet. Musikken føles unektelig gammeldags, som noe fra London eller et uavhengig plateselskap på Vestlandet cirka 1982-1984. Hvordan kommuniserer dette med «vanlige» folk på Nilsens egen alder? Energien er av klassisk amatørtype, Nilsen fremstår som en mindre blåøyd Håkan Hellström. Full av noe, men sjelden yr glede.
Nilsen er en «indierock»-arketyp, men en betagende en: Ikke helt ung lenger, full, rørete og håpløs. Men god på bunnen og utstyrt med en desperat vilje til få hjertet knust gang på gang, om det er det som må til for å få ham til å føle seg levende. Ute av stand til å redde seg selv. Venter på noen andre som kan gjøre det for ham - ta ham med, bort, vekk. Selvmedisinert selvmedlidende: Ah, ungdom!
Bruken av beruset fotballstadionallsang føles etter en stund litt billig - som å være innestengt på en fotballpub med et snes dritings Brann-supportere. Trikset rekker å bli en smule oppbrukt i løpet av den drøye halvtimen «For sant til å være godt» varer.
Nilsen blir trolig de lukkede indiesirklers popstjerne. Kanskje handler den neste platen hans om å bli nedrent av groupier på Garage i Bergen og Mono i Oslo. Det skal bli spennende å høre. Nilsen er ikke nødvendigvis fryktelig original. Men han er ekte. Det kan vise seg å være viktigere.
ANBEFALTE KJØP: «Valiumsvalsen», «Piken med sviket», «Sånne som oss», «Lykkelig ulykkelig», «Ti ganger tusen»
MORTEN STÅLE NILSEN