Selv ikke ti ville hester kan hindre denne i å bli en hit.
Ingen skal si at Susan Boyle legger listen lavt når hun singeldebuterer med en coverversjon av The Rolling Stones' største balladeøyeblikk. Og slik sørger hun for å gå rett i strupen på en og annen ortodoks rock'n'roll-fantast, for det er jo ikke helt ulikt Céline Dion, dette her.
Men skal man først gjøre en musikalpreget, piano- og strykerdrevet versjon av «Wild Horses», kunne det saktens vært gjort mye verre enn dette. Hverken Boyles stemme eller arrangementet går over grensen for hva som er lov å bruke av patos, og dette er jo en sang som inviterer til melodrama.
Det er rent og pent, alvorlig og høystemt, en bra showcase for en udiskutabel begavelse. Men den er ikke i nærheten av originalens hjerteskjærende, mørke understrømmer, bare så dét er klart.
THOMAS TALSETH