HANDLER OM: Elliot Teichberg var en ung grafisk designer, som forlot jobben og livet i New York i 1969, for å hjelpe sine russisk/jødiske emigrantforeldre å drive deres nedslitte motell «upstate».
Elliot var en ung mann med ideer. Han laget noen «musikkfestivaler», der han samlet venner på plenen og spilte plater for dem. Og da han hørte om en avlyst musikkfestival i nabobygda, grep han - også i egenskap av formann i den lokale handelsstanden - muligheten.
Resten er, som man sier, historie: Den mest epokegjørende, kaotiske, skjellsettende og håpløse musikkfestival noensinne ble til «tre dager av fred, musikk ..... og kjærlighet».
DOM: For all del: Det finnes ett film-standardverk om Woodstock. Det er og blir Michael Wadleighs Oscar-vinende dokumentar (faktisk klippet av Martin Scorsese) «Woodstock - 3 Days of Peace, Music... and Love».
Ang Lees «Taking Woodstock» er et underholdende og fjærlett supplement til den.
Lee bruker intet originalt; dette er spillefilm og diktning. Likevel er det både underholdende og dyktig gjort: Man påminnes om den kaotiske surrealismen som utvilsomt må både ha skapt og - på sett og vis - gjennomført festivalen.
Hans typegalleri er nesten usannsynlig. Men samtidig troverdig, i forhold til de verdier og de dreininger festivalen tross alt skapte.
Det meste av filmen foregår på festivalens arnested, teichenbergenes slitne motell. Men i en sekvens går Ang Lee nesten dokumentarisk til verks, når han ikke bruker Wadleighs dokumentarklipp, men gjenskaper at han selv filmer at Wadleig filmer nettopp noen av de aller mest minneverdige publikumsscenene.
Heller ikke musikken er original. Men god nok.
Og alt i alt: En verdig markering av sommerens 40-årsjubileum for «alle rockefestivalers mor»!
JON SELÅS