Ikke et av rockens mest gripende «skilsmissealbum», nei.
Undertegnede var en av meget få som likte skuespilleren Scarlett Johanssons debutalbum fra i fjor, «Anywhere I Lay My Head». Ikke takket være Scarlett, som sang som en mannlig dragartist, men snarere på grunn av den ganske ålreite «4AD via Brooklyn»-musikken.
Gledelig å høre at Scarlett synger mye naturligere og penere på dette, et album hun lagde med New Jersey-singer/songwriteren Pete Yorn så langt tilbake som i 2006, men som først ser dagens lys nå. Ja, det er definitivt mulig å mene at Johanssons tilstedeværelse er mer tiltalende enn Yorns - på et album skrevet av ham, omhandlende hans eget samlivsbrudd.
Yorns sanger er selvmedlidende og småkjedelige på i og for seg velarrangert amerikansk «indie»-vis, ikledd tekster som føles barnlig sutrete og lite innsiktsfulle. Scarlett-dominerte «Relator» og «I Am The Cosmos» er det beste her. At sistnevnte ikke er Yorns sang, men Big Stars avdøde Chris Bells, er talende.
ANBEFALTE KJØP: «Relator», «I Am The Cosmos», «Wear And Tear».
MORTEN STÅLE NILSEN