Hiphopmogulen avslutter trilogi ujevnt, men med stil.
«I don't run rap no more - I run the map». Slik slår hiphop'ens største an tonen på sitt tredje og siste «Blueprint»-album, som gis ut på dagen åtte år etter første del av trilogien - som altså kom på den noe belastede datoen i amerikansk historie, 11. september 2001. Mye har skjedd på disse årene siden det første «Blueprint»-mesterverket, men egoet til Jay-Z har knapt blitt mindre, for å si det forsiktig.
Heldigvis har ikke skravlemaskinen blitt mindre effektiv, heller. Men Jay-Z har ikke lenger overraskelsesmomentet på sin side, snarere er han nå i en posisjon hvor fansen forlanger en klassiker hver gang. Der han for åtte år siden gjorde originale og geniale dypdykk tilbake i soulhistorien, er det egentlig bare Alicia Keys' vellykkede bidrag på «Empire State Of Mind» som peker samme vei denne gangen, selv om også det tidlige singlevalget «D.O.A.» bar lovende bud om en skranglete skjevhet som Jay-Z anno 2009 ville ha kledd.
Litt underlig, forresten, at «D.O.A.» gjør narr av autotune-helvetet, mens Jay-Z og sjefprodusent Kanye West vitterlig bruker samme effekten på «Hate» senere på platen... Men resten av Jay-Zs kjendistunge produksjonsteam - blant andre Swizz Beats, Timbaland og Neptunes - skrur lyden mer inn i fremtiden enn tidligere hos Jay-Z, kanskje som et symbol på at Jay-Z vil tviholde på egen posisjon fremover.
Da er det jo heller ikke merkelig, bare originalt, å avslutte hele platen med Alphavilles klassiske popsviske «Forever Young» omdøpt til «Young Forever»...
ANBEFALTE KJØP: «D.O.A.», «Run This Town», «Empire State Of Mind», «Real As It Gets».
STEIN ØSTBØ
I salg fredag.