Jens og Thorvald Stoltenberg legger frem sitt politiske prosjekt.
Jens Stoltenberg er ikke politikertypen som skriver tykke bøker om sitt kall og sine visjoner. Kanskje er dette det nærmeste vi kommer, en samtalebok på 180 sider hvor han snakker med faren sin om politikk og privatliv? Thorvalds betraktninger tar mindre plass, men de bidrar til å understreke at vi har med et «familiedynasti» og en politisk arv å gjøre.
Begge forteller hvordan de kom inn i politikken, og hva som engasjerte dem mest. Jens holder også miniseminar om hva sosialdemokratiet går ut på, og hvorfor han mener Norge er blitt et utrolig bra samfunn.
Samtalene er såpass mettet av velkjente politiske betraktninger, at det trolig vil gå hundre år før noen kan lese dette med virkelig kritisk utbytte. Men at det er skrevet i en samtaleform, som inkluderer mange private kommentarer, gir likevel et ganske levende helhetsinntrykk.
Boken utdyper og befester bildet av Jens som inkarnasjonen av det sosialdemokratiske idealet om å dyrke kompromisset. Han har intet høyere ønske enn å få alle samfunnsaktører til å trekke videre i samme retning, for å gjøre verden litt bedre smått om senn. I kampen for stø kurs forsvarer han endog monarkiet.
Samtalene vitner også om begges radikale røtter, og internasjonale engasjement. Spesielt når det gjelder Jens, bidrar dette til å nyansere bildet av en noe fargeløs administrator.
Journalist Anne Grosvold har fungert som «tilrettelegger» for samtalene, men blander seg litt inn med kommentarer og spørsmål. Når hun først gjør det, blir imidlertid sjangeren mer problematisk, fordi leseren begynner å etterlyse oppfølgingsspørsmål.
En annen svakhet er at samtalepartnerne kunne ha utfordret seg selv mer, ved å blottlegge tvil og usikkerhet. Men alt i alt fremstår boken som et ganske sannferdig portrett av Stoltenbergenes pragmatiske politiske prosjekt.
STEN INGE JØRGENSEN