Robbie Williams' karriere vil stå igjen som et symbol på hvor oppblåst platebransjen ble på slutten av sin glansperiode rundt årtusenskiftet.
Plateselskapet hans ga ham - gisp - en MILLIARD i forskudd i 2002, og siden har både kvalitetskontroll og salgskurver pekt rake veien nedover.
Denne nye singelen hans vil antagelig fortsette trenden. For den er det rene, skjære makkverk. En pompøs, idiotisk sang hvis eneste funksjon er å understreke at Williams' enorme ego ikke har tatt skade av de mange personlige nedturene han har slitt med de siste årene.
Valget av Trevor Horn som produsent er symbolsk i så måte: Horn er popmusikkens fremste gigantoman, men hans renommé henger først og fremst på åttitallsproduksjoner av godsaker som ABC, Frankie Goes To Hollywood og «Do They Know It's Christmas».
Horn var riktignok oppe og pustet igjen med de flotte t.A.T.u-singlene fra fem år tilbake, men på «Bodies» blir det fryktelig tydelig at hans stryker-, blås- og kormettede lydvegg er uskjønn når låtmaterialet ikke holder.
Og det er ikke bare at «Bodies» ikke holder; den er direkte vemmelig. Den høres ut slik man kan forestille seg at et soloprosjekt fra Liam Gallagher ville gjøre dersom han skulle finne på å «gå electro».
Williams kvasirapper seg gjennom versene på rødmefremkallende vis, og i refrenget konstaterer han at «All we've ever wanted is to look good naked/Hope that someone can take it».
På toppen av det hele trekker han Gud og Jesus inn i smørja, og i dette forsøket på å nå gamle høyder synker Robbie Williams så lavt som det vel er mulig å gjøre for en tidligere popcelebritet.
THOMAS TALSETH