HANDLER OM: I sin klassiske Pontiac kommer Jonny kjørende til Stavanger for å jobbe i finans. Det er en skruppelløs og nytelsessyk verden, der Jonny passer alt for godt inn.
Men i Stavanger er også Jonnys bror Frank, som er syk etter år med jobbing med farlige stoffer i oljevirksomheten. Møtet med Frank og hans sønn og dennes mor, setter i gang helt nye reaksjoner...
DOM: «Rottenetter» fremstår som en særdeles skarpskåren sjangerfilm, med klar tegning av sitt syke univers - uten å miste troverdigheten, glitrende musikk, gode typer, pervers logikk, skikkelig og kompromissløse konflikter framført med flinthard innlevelse - tror jeg.
For jeg tror; jeg vet ikke sikkert.
I lange, alt for lange, sekvenser er det nemlig umulig å høre hva som blir sagt! Det er faktisk helt utrolig. Jeg har tidligere skrevet om dét som film-Norges største tekniske problem: En knapt oppfattbar dialog.
Det er scener i «Rottenetter» med 12 - 15 replikker, der man kanskje kan forstå klart tre-fire. Resten må man gjette seg til og blir sittende med ørene på stilker. Helt unødvendig, selvfølgelig. Og grenseløst iriterende.
Og dette er i 2009. Helt utrolig dårlig!
Likevel og tross alt: Jeg opplever så mye annet bra, at jeg lar tvilen komme filmen til gode. Og mener den fortjener en firer på terningen.
Samt teksting. Rett og slett teksting, om ikke det katastrofale talesporet kan rettes opp på annet vis.
Det er synd på skuespillerne her. Fridtjov Såheim og Kristoffer Joner er såpass energiskt innlevende her, at de knapt er til å ta feil av. De to mer - bevisst - uklare rollene Christian Rubeck (som ambisiøs klatrer, villig til å gjøre alt) og Silje Salomonsen som myk stripper og forsøksvis god mor, lider mye mer under lydkatastrofen. For all del: Det virker som de fungerer helt etter planen, og vel så dét. Men 100 prosent sikker kan man ikke være. Dessverre.
JON SELÅS