HANDLER OM: Fire unge mennesker i Oslo: En ufordragelig reklamemann; en dobbeltarbeidende polsk kvinne; ei norsk-vietnamesisk café-vertinne; en student og Afghanistan-veteran.
Etter hvert vikles de inn i hverandres liv.
DOM: «Upperdog» er, rett ut sagt, en stor opplevelse av en film!
Allerede i langfilmdebuten for fire år siden, «Vinterkyss», viste regissør Sara Johnsen sitt mot til å belyse livets alvor og livets store muligheter for såkalt helt vanlige mennesker.
«Upperdog» har samme målsetting.
Det er mye i denne filmen som er utrolig godt gjort. Det er observasjoner og sideblikk og detaljer av skarpeste sort, det er følelsesoppbygginger man simpelthen bare må beundre, det er foto og lyd som fungerer sømløst i historiens tjeneste.
Helt uttilsiktet får filmen også frysende aktualitet i form av en traumatiserende Afghanistan-episode, som virkeligheten dessverre har servert oss en nokså identisk versjon av i løpet av året.
Likevel er det ikke det ytre som er filmens hovedanliggende. Det er menneskenes indre liv, deres bakgrunn og karakterdannende opplevelser det søkes etter. Filmen unnskylder aldri sine personer. Men den går skarp inn på de dilemmaer livet deler ut, hva man selv skaper underveis - for til slutt å peke på at uansett bakgrunn og betingelser har mennesket selv store muligheter til å ta store valg og riktige valg, for seg selv og andre.
Mindre livsoptimist er Sara Johnsen ikke!
«Upperdog» er en komplisert sammensatt film. Den er en slags filmatisk fuge, med fire ulike temaer flettet inni hverandre, ytterligere komplisert av forskyvninger i tid og rom.
Det går stort sett bra. Men ikke absolutt hele tiden: En innledende scene tar for stor plass. Følelsestrykket bommer ørlite et sted eller to. Og tidlig i filmen er det eksempler på litt oppstyltet skuespilleri.
Men filmen mister aldri fokus, aldri medfølelsen, aldri sine viktigste følelser.
Johnsens valg av fire relativt ukjente skuespillere, er klokt gjort ut fra hva filmen vil oppnå. Alle står til troende over det krevende registeret de skal spille på. For meg er det dog Hermann Sabados innsats som den - i utgangspunktet - beinharde Axel som imponerer aller mest: Små virkemidler, neddempet; en glitrende stålkontroll hele veien. Bravo!
Enda et kapittel av den pågående suksessagaen Ny Norsk Film, er skrevet; et riktig godt et!
Gled dere, folkens!
JON SELÅS