HANDLER OM: Krigsdrama i fem akter: Nazistenes herjinger i Frankrike under andre verdenskrig; etableringen av en særdeles blodtørstig amerikanske spesialgruppe av jødiske geriljatropper som skal spre absolutt frykt blant de nazistiske troppene (altså «basterdene»; en svart/hvitt propagandafilm om nazistenes ypperste snikskytter; en fatal fyllefest; det endelig oppgjøret.
DOM: Man må være bra sjuk i hodet for å tenke ut denne filmen. Man må i ufattelig grad være i stand til å sortere hele tilværelsen og hele historien ut fra hva film har vært, er og kan være. I tillegg kreves en manus- og regi-hånd som bare den aller dyktigste og mestentusiastiske filmhåndverker har.
Kort sagt: Quentin Tarantino!
«Inglourious Basterds» (jada, det er to skrivefeil i tittelen; bare dét har holdt tolkningene i gang i langsommelige tider - uten at mr. Q himself har ville røpe sannheten) er vill juging.
Bloddryppende brutal, definitivt en slags pervers hypotese («Kosher-porno» har Q. selv foreslått), utenfor enhver rimelighet.
Dertil har han tatt seg store friheter. Filmen er lang. Og store deler av den er laaaaangt trukne intetheter - som man kan kalle spenningsoppbygging, om filmen svelges hel. Som jeg gjør.
Filmen har bare en stjerne. Det er ikke Brad Pitt, som i perioder nesten forsvinner bak den ukjente giganten Christoph Waltz som «jødejegeren» oberst Hans Landa, en lediggående, dannet personifisert ondskap, prikkfri på fire språk. Ufattelig bra!
Dette er jo egentlig Tarantino i et nøtteskall: Han bryr seg ikke om skuespillere, såfremt de ikke er hundre prosent riktige i sine roller. Og det er de alle sammen. Også Brad Pitt, selvfølgelig.
Dette er ikke først og fremst en film om en krig. Det er en film fra Quentin Tarantino. Og da blir den uvegerlig i størst grad en film om filmhistorien, med en ustoppelig serie referanser til andre store og små og helt minimale krigsfilmer. (Det er bare å starte studiene.)
På den annen side - og først og fremst: Dette er makeløs skamløs historiefortelling, av voluminøse og særdeles underholdende dimensjoner.
JON SELÅS