I starten av konserten skryter Röyksopp mye av å ha jaget bort regnværet. Det første kvarteret er imidlertid så langtekkelig tregt og pompøst at selv værgudene får nok, og kyler av gårde noen nye dråper.
De virker heldigvis oppkvikkende, for med «Remind Me» og «Happy Up Here» begynner det å ligne på dansefest. Når Robyn gjør en bejublet entré og kvitterer med «The Girl And The Robot», forsterkes følelsen.
Men den vedvarer ikke. Röyksopp, som først og fremst har bygget seg en karriere på kontant klubbpop, bruker live altfor mye tid på dølle, dvelende synthfølerier. Denne prog-orienteringen er nok bevisst; de strekker den enda lengre ved å dresse sine medspillere i kapper, fjærpynt og den slags, mens Svein Berge for tiden kler seg som et medlem i Spandau Ballet. Men den er ikke så morsom.
Det er også irriterende hvor mye de benytter seg av filtrering på Berges vokal, noe som for eksempel suger mye emosjonell slagkraft ut av «Only This Moment». Röyksopp er big business - de har saktens råd til å hyre inn en god, mannlig vokalist. Da kunne vi kanskje fått høre underskjønne «49 Percent» også.
Anneli Drecker gjør selvfølgelig en mer enn hederlig innsats som hovedsanger, men med tanke på hvor lavt hun legges i lydbildet er det ikke godt å si om lydmannen er enig i det.
Berge og Torbjørn Brundtland har så lang og solid klubberfaring at det er merkelig hvordan de ser ut til å miste grepet om hvordan man underholder live.
Det er også besynderlig å gjøre et poeng av at de har det travelt med å spille ferdig til politiet trekker ut pluggen klokken 23 - for så å gå av fem minutter før tiden.
THOMAS TALSETH