Med blanke ark og fargestifter til
Nå som «det gamle bandet» hans, Madrugada, tragisk ugjenkallelig er historie, har Sivert Høyem en gyllen anledning til å starte på nytt og riste av seg det gamle orkesterets klisjeer: Den til tider knugende askebegerromantikken, de mystiske-inntil-det-meningsløse tekstene, den generelle auraen av usunn morbiditet.
«Moon Landing» - jubileumsaktuell tittel og det hele - er da også en «starte på nytt»-låt, fjern fra den folkemusikkinspirerte stilen som preget de to foregående soloalbumene hans. Kompet har en maracasmarinert Stones-groove, en synthtone skingrer som et signal gjennom alle de fire minuttene, gitarflerreriet lukter Neil Young og koringen mot slutten er pur 1970-talls «west coast».
Det er en sang om å presse seg selv videre, og det påståelige, kampklare refrenget demonstrerer Høyems overlevelsesinstinkt til fulle. Akkurat som hele stasen lukter «hit» lang vei.
MORTEN STÅLE NILSEN