Året er 1600. India er som en nybakt, fristende og forlokkende kake som får europeiske stormakter til å sikle hemningsløst.
Monarker står i kø for å få senket tennene i et land proppfullt av eksotiske og verdifulle råvarer. Når tonn på tonn med te, krydder, silke og porselen ligger å venter, gjelder det å få røsket til seg det største stykket.
Problemet er bare det at India befinner seg skrekkelig langt unna europeiske havner. Suez-kanalen ligger fortsatt et kvart millennia frem i tid, sjøfarere må ta den farefulle veien rundt sørspissen av Afrika.
Å drive handel under slike forhold er ingen enkel oppgave, her må kjøp og salg balanseres med krig og soldater. De europeiske kongedømmene har derfor opprettet en rekke handelsselskap som skal sørge for at innbyggerne får både salt, pepper og karri i grøten sin.
I strategispillet «East India Company» tar man kontrollen over et slikt selskap. Navnet virker kanskje fredelig nok, men livet som administrerende direktør er til forveksling likt livet som general. «East India Company» minner mer om «Empire: Total War» enn rekken med «Tycoon»-titler.
Anmeldelse:Empire: Total War
Anmeldelse:Overlord II
Anmeldelse:Blood Bowl
«East India Company» foregår grovt sett på tre ulike nivåer: Inne i byer og kolonier, på verdenskartet og i taktiske sjøslag. I tillegg kommer regnskap, statistikk, diplomati og spesialoppdrag, som man har tilgang til mesteparten av tiden.
I byene og koloniene kan man bygge skip, drive handel, oppgradere bygninger, forske frem nye skipstyper og rekruttere soldater.
På det strategiske oversiktskartet beordrer man skip frem og tilbake, avgjør om man skal angripe fientlige skip og havner, setter opp patruljer og planlegger permanente handelsruter.
Sist og ikke minst så utspiller sjøslagene seg i en taktisk sanntidsmodus. Her står manøvrering, formasjon, vind og valg av ammunisjonstype i fokus.
Si din mening:Diskuter dataspill her!
Man har også muligheten til å ta kontrollen over et enkelt skip, da kjennes plutselig «East India Company» mer ut som et actionspill enn et massivt strategispill.
Riktignok er ikke kampdelen av spillet den dypeste jeg har vært borti, men den fungerer bedre og er lettere å forstå enn sjøslagene i «Empire: Total War». Til gjengjeld har utviklerne bak «East India Company» valgt å droppe krig på land; angriper man kolonier regner maskinen bare ut resultatet automatisk.
Liker man ikke den taktiske biten, kan man også la sjøslagene utkjempes automatisk. Bakdelen med dette er at man mister muligheten til å beslaglegge fiendens skip og last.
Det er et system som fungerer ypperlig, ettersom «straffen» avhenger av slagets størrelse. Man taper nesten ingenting på å droppe småkamper, men braker to hovedflåter sammen, er det potensielle utbyttet en kraftig motivasjon for å utkjempe slaget manuelt.
Mangelen på landbaserte kamper og noen irriterende småfeil til tross, «East India Company» er en solid strategitittel som gjør mye rett.
Den har kanskje ikke det massive omfanget til «Empire: Total War» eller dypden til spill som «Europa Universalis III», men «East India Company» holder stød kurs hele veien til New Dehli.
PS: I salg fra 14. august.
Gameplay-trailer fra PC-spillet East India Company.