Breddfull av vidunderlige nyanser forteller den hvorfor vi elsker kinoen så høyt.
Du kan les høylydt og grine hemningsløst i følge med kinomaskinist Antonio og hans vesle hjelpesvenn Toto. Da får vi heller tåle at historien trekkes ut litt i lengste laget.
Vi følger en fremgangsrik filmskaper tilbake til barndommen på Sicilia. Han reiser hjem for første gang på 30 år for å delta i den gamle kinomaskinistens begravelse. Reisen tilbake er fylt av vemod og fattigdom. Men det finnes et lyspunkt.
Morsomt og vemodig
Lydpunktet heter Cinema Paradiso. Der er Antonio sjef. I Philippe Noirets skikkelse er han en generøs, omtenksom og godhjertet læremester for lille Toto. Noiret utstråler visdom og vidd. Den lille Toto selv, Salvatore Cascio, kan få en stein til å smelte med sitt levende ansikt og sine strabaser for å få jobbe på kinoen.
Filmen er krydret med kostelige episoder. Men den er også fylt med vemod. Vemod over den nokså fattigslige tilværelsen der livet er lite fremtidsrettet. Det eneste ingen kan ta fra landsbybefolkningen, er drømmene. Og drømmene finner de på kino!
Smertelig
Virkelighetens lengsler ender ikke fullt så idyllisk. Det får etterhvert unge Toto smertelig erfare. Kanskje dveler filmen litt lenge ved guttens utvikling mot de voksnes verden. Men filmens frodighet og dyptfølte kjærlighet til både menneskene og den lille kinoen deres, er rørende og vakkert fortalt.
«Cinema Paradiso» er en film som gjør at du glemmer det golde gufset av høst - for en god stund.
Borghild Maaland