HANDLER OM: Postmester Philippe Abrams gjør alt for å bedre livskvaliteten for seg og sin depressive kone, inkludert å simulere rullestolbruker i håp om å bli forflyttet til en varmere postregion. Han blir imidlertid avslørt - og straffet ved å sendes den nordlige byen Bergues hvor man spiser fettlunsj på gatekjøkken og snakker komplett uforståelig for andre franskmenn. Vil postmesterens fordommer bekreftes eller forvitrer de i møte med den eiegode lokalbefolkningen?
DOM: Kan over 20 millioner franskmenn ta feil? Filmen var en gigantsuksess i hjemlandet og forårsaket visstnok valfarting til den lite glamorøse småbyen som spiller hovedrollen her. Jeg tviler på om suksessen forflytter seg ytterligere lenger nord. Denne sommerlette, ekstremt brede folkeforlystelsen er for ofte «lost in translation» til at det skal skje.
Humoren er for det meste språklig og spiller på forviklingene som oppstår når den fordomsfulle postmesteren ikke forstår et kvekk av hva hans nye kolleger forsøker å si. Det er malt med ekstremt bred pensel - som om samtlige i Bodø skulle snakket Oluf-dialekt i en tilsvarende norsk variant - likevel forsvinner nyansene på veien til norske kinolerreter. Vi må stole på oversetteren, som har valgt å legge de lokale på en overtydelig Oslo Øst-sosiolekt som fort blir ganske slitsom: «Ække han her for å vise sæ'?».
Kulturforskjeller på fransk dreier seg dertil mye om mat, som det fleipes utstrakt med. Jeg tar høyde for at forhåndskunnskapen er ulikt fordelt rundt om, men denne nordboer følte seg ikke helt inkludert rundt lunsjbordet i de mange matsekvensene. Det mer universelle fungerer bedre: Kjærlighetshistoriene i filmen - spesielt den som omhandler det morsbundne postbudet Antoine - er fortalt med en forholdsvis patosfri ektefølthet. Men i det store og hele blir filmopplevelsen litt som å være invitert inn til et glass Ricard og et slag boule - uten å helt kunne reglene på forhånd. Men har du en fransk venn: Ta han med deg!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN