(Matador/Playground)
Gråner med stil.
De var en smule overvurderte i sine «glansdager» på 1980-tallet. Nå som New Yorks evighippe kunstrockere Sonic Youth har eksistert i snart 30 år, er det en viss fare for at vi begynner å ta dem for gitt. Ingen blir «overrasket» av Sonic Youth i 2009. Men faktum er at de har laget noen av sine beste album i løpet av 2000-tallet. «The Eternal» er en slags oppsummering av dem alle.
Dette - bandets 16. streite studioalbum- føyer seg pent inn i en rekke som startet med «Murray Street» i 2002. Men samtidig som «The Eternal» utvilsomt er et verk av den «modne» utgaven av bandet (nå minus Jim O'Rourke, men pluss den gamle Pavement-bassisten Mark Ibold), rocker det tidvis hardere og mer aggressivt enn forgjengerne. De 12 låtene henter mest fra nær fortid, men noe fra alle bandets faser. Vi kan vel være enige i at det i alle fall er tre av dem.
Sonic Youth skriver ikke «melodier». De droner, og de søkende akkordene er stadig deres egne. Omslaget - forsiden prydes av et maleri av den mystiske akustiske gitarmesteren John Fahey - er for øvrig årets vakreste.
ANBEFALTE KJØP: «Anti-Orgasm», «Antenna», «Thunderclap For Bobby Pyn», «Massage The History»
MORTEN STÅLE NILSEN