a-ha: «Foot Of The Mountain»

(Universal)
Vår største pop-nasjonalskatt har signalisert en retur til synthpoprøttene på sitt niende studioalbum. Forhåndsrapportene stemmer i stor grad - dette er et ganske klinisk album lydmessig.

Men er de tro mot røttene på denne måten? Det er verdt å minne om at tidlige tiders a-ha brukte tykke lag av gitarer til å biffe opp for eksempel «The Sun Always Shines On TV», mens «I've Been Losing You» jo var like riffbasert som en hvilken som helst AC/DC-låt.

Den strippede og ofte gitarfattige produksjonen på «Foot Of The Mountain» har den effekten enhver strippet produksjon har: Den viser tydelig hvilke låter som holder, og hvilke som ikke gjør det.

HØR ALLE LÅTENE PÅ ROCKMANS BLOGG 

Albumet har ingen heldig start i så måte, med den mutte «The Bandstand». Heldigvis avløses den kjapt av knallsterke «Riding The Crest», som ville vært et høydepunkt også på åttitallsplatene deres, som en glad slektning av «Train Of Thought».

Så kommer «What There Is», og vi er tilbake på jorden igjen. Den fremstår som et forsøk på å gå den stillfarne og melankolske siden av Pet Shop Boys i sømmene, og et tamt sådan. Blemmen rettes imidlertid opp av den rørende «Real Meaning», et vellykket løp i samme gate.

Platen for øvrig preges av den noe blasse voksenpopen a-ha har brukt mye tid på det siste tiåret, som får dem til å fremstå som Coldplays halvpotente onkler. Også her veksler kvaliteten - fra det kjedelige («Shadowside«) via det greie (tittelsporet og «Nothing Is Keeping You Here») til det riktig gode («Mother Nature Goes To Heaven»).

«Sunny Mystery» er låten som best beskriver albumet som helhet: Den har flere nydelige melodilinjer, lyden er stilsikker og ren, det ligger noe og ulmer der inne - men ett eller annet forhindrer potensialet i å forløses.

Som utgivelse fra en popgruppe med et kvart århundre bak seg er platen dog klart godkjent - hjulpet av det lange, majestetiske avslutningsnummeret «Start The Simulator», en Harket-parade som viser hvor godt bandet behersker det storslagne og sødmefylte uten å bli klamme.

Et knippe perler, en del midt-på-treet og et par tja-ha-øyeblikk: En ganske typisk a-ha-plate. Med nye grunner til å fortsette å elske dem. Og til å håpe på et enda bedre album neste gang.

ANBEFALTE KJØP: «Riding The Crest», «Real Meaning», «Mother Nature Goes To Heaven», «Start The Simulator»

THOMAS TALSETH