Testresultat
Mye eksplosiv action, ofte glimrende AI, flott musikk
Kort, ikke variert nok, ikke multiplayer
Våre venner i danske IO Interactive har fått manges øyne på seg med de nyskapende Hitman-spillene. Mens vi venter på Hitman 3, som er under utvikling for tiden, slipper IO et helt nytt spill kalt Freedom Fighters. Konseptet er dramatisk forskjellig fra Hitman der hvor Hitman var ekstremt stealth-basert, handler Freedom Fighters om å skyte, sprenge og være så lite diskret som mulig.
Historien er ikke akkurat revolusjonerende spiller foregår i nåtid, men Sovjetunionen ble aldri oppløst og er verdens mektigste stat. Det kulminerer med at de angriper USA, og etablerer en base i New York. Der er der du kommer inn i bildet som en tidligere rørlegger, og nå frihetskjemper, leder du en gruppe av opprørere til kamp mot okkupantene.
Freedom Fighters er et lagbasert spill. Selv om du begynner det første brettet for deg selv, får du snart muligheten til å rekruttere flere og flere hjelpere. Du kan gi dem ordre, selv om det er ganske begrenset hvor mye du kan bestemme over dem. Ved å trykke på riktige knapper kan du be dem følge etter deg, bli på et bestemt sted og forsvare det, eller angripe et spesifikt mål. Målet bestemmer du ved å zoome inn på det stedet du vil de skal løpe til. Dine soldater tåler ganske mye, og hvis noen av dem dør, er det bare å løpe bort og gi dem et medikit. Det betyr at du kan ofte løse oppgaver ved å sende laget fremover mens du selv holder deg i bakgrunnen og plukker vekk Sovjet-soldatene med sniperrifle. Du kan til og med rekruttere skadde russiske soldater som sverger troskap til deg som takk for medisinsk hjelp.
Et lagbasert spill som dette er avhengig av én ting: kunstig intelligens. Freedom Fighters er noe ujevn på dette området. Dine soldater oppfører seg ganske fornuftig for det meste, men vi har opplevd at de har gått seg vill eller blitt sittende fast. Stort sett gjør de likevel det de blir bedt om. De russiske soldatene er imidlertid ganske dumme de står stort sett på plass og blir skutt på men ved et par tilfeller glimtet de også med noen geniale taktiske løsninger.
Våpenutvalget i spillet er dessverre ganske begrenset, og du kan bare ha med deg to våpen samtidig. Det fungerte bra i Halo, men i et såpass eksplosivt og actionfylt spill som Freedom Fighters kunne vi godt tenkt oss å kunne bære flere og større våpen.
Alt i alt er kampaspektet av spillet godt gjennomført, med relativt intelligente medsoldater som skyter og sprenger alt som rører seg, og flere brett som etter hvert fremstår som et inferno av brennende biler og døde russiske soldater. Alt sammen foregår i urbane New York-omgivelser, og det er fullt av steder du kan skjule deg eller bruke som beskyttelse. Du er relativt fri til å ta hvilken som helst rute til målet, og det er alltid flere sideoppdrag du kan utføre. Disse sideoppdragene gir deg såkalte charisma-poeng, og jo flere av disse du har, desto flere soldater kan du ha med deg.
Problemet med spillet er at det hele blir ganske ensformig etter hvert. De aller fleste brettene består av at du må overta en eller annen bygning som er viktig for Sovjetene et TV-studio, en skole eller en havn. Overtakelsen innebærer at du klatrer opp på taket og heiser det amerikanske flagget i stedet for hammer og sigd. I noen få brett må du jobbe alene og være litt mer forsiktig, men stort sett er målene og fremgangsmåten ganske like fra brett til brett.
Til å begynne med virker spillet utrolig bra, med intense oppdrag som krever mye konsentrasjon og får deg til å utnytte omgivelsene og finne steder å gjemme deg bak mens du plaffer ned russerne en etter en. Men etter hvert skjønner du at mye av spillet foregår på samme måte, og det blir litt kjedelig.
Det vi liker med oppdragene er at hver av dem består av flere brett, og det er opp til deg hvilken rekkefølge du vil fullføre dem i. IO har også lagt til noen elementer som gjør opplevelsen mer intens for eksempel er det ikke mulig å lagre når som helst i spillet. Du er nødt til å finne nærmeste kumlokk for å lagre (det er fordi rebellenes base befinner seg i underjordiske kanaler), og det øker spenningen og vanskelighetsgraden.
Til slutt, Freedom Fighters er et ganske kort spill, og har ingen flerspillermuligheter, noe som hadde gjort opplevelsen mer komplett.
Spillet får mange plusspoeng for den tekniske delen. Selv menyene er ekstremt lette å manøvrere seg gjennom og svært stilrene, og grafikken er meget fargerik og skarp. Riktignok er ikke grafikkmotoren den mest avanserte vi har sett, og noen av spillermodellene er ganske grove, men det totale inntrykket er meget bra.
Ingen anmeldelse av Freedom Fighters vil være komplett uten å nevne den fantastiske musikken skrevet av Jesper Kyd. Det er ikke ofte vi går rundt med spillmusikk i hodet etter at vi har fullført spillet, men her har den talentfulle komponisten gjort en ekstremt god jobb med å blande klassisk koring og elektroniske rytmer.
Freedom Fighters er ikke stort mer enn et hektisk arcade-spill uten noen spesielle intellektuelle aspirasjoner. De som venter seg en dyp, strategisk, lagbasert opplevelse av typen Rainbow Six, vil bli skuffet det er ikke et slikt spill i det hele tatt. Men det gjør jobben sin godt, og det er mye god underholdning å hente her. Hadde Freedom Fighters vært lengre, mer variert og med flerspillermuligheter, hadde det vært en klar vinner. Slik det er nå, blir spillet mest noe vi leker med mens vi venter på de virkelig store høsttitlene. Men er du ute etter litt kjapp, vellaget action, kan du godt satse på frihetskjemperne.
Spillet finnes til både PC, PS2, XBox og GameCube. Vi har prøvd kun PC-versjonen, og etter det vi erfarer har konsollversjonene litt mer vriene kontroller (PC-utgaven er ekstremt lett å styre), og split screen-muligheter for enkel flerspiller-action.