Doom III: Resurrection of Evil

Det er ingen hemmelighet at vi ble småskuffet over Doom III. Etter årevis med forventninger fikk vi et teknisk vidunderlig spill, men som samtidig var fattig på innhold. Det var grenser for hvor mange timer vi orket å bruke i metalliske ganger, og bli liksom skremt av det samme trikset for hundrende gang. Det var gøy en stund, men ble for repetitivt etter hvert. Spesielt sett fra et perspektiv på noen måneder, etter å ha spilt perler som Halo 2 eller Half Life 2, skjønner vi at Doom III hadde en del svakheter.

LES OGSÅ:

Men sier vi nei takk til en tilleggspakke? Selvsagt ikke. Det er tross alt god, om ganske hjernedød, moro.

Historien gjentar seg

Spillet begynner noen år etter at det forrige sluttet. Et nytt last med marinesoldater har ankommet Mars, for å undersøke et mystisk signal. Signalen kommer fra en forlatt del av den enorme basen, og selvfølgelig – det tar ikke lang tid før basen på nytt er oversvømmet med demoner og monstre. Du er igjen i skoene til en navneløs, stemmeløs marinesoldat, og denne gangen er det en kvinnelig doktor som befinner seg et annet sted i basen som gir deg ordre og hjelper deg underveis.

Resurrection of Evil er en kampanje som kan ta oppimot 10 timer å runde, og vi må si at det ikke skiller seg nevneverdig fra det vi opplevde i originale Doom III. De første brettene er faktisk overraskende romslige og åpne, men vi er fort tilbake i de samme, gamle gangene. Fargepaletten domineres nok en gang av blått og brunt, og det meste foregår i forlatte ganger, verksteder og kontorer. Men litt variasjon er det jo, og en del av brettene er skikkelig bra laget.

Progresjonen er strengt tatt også omtrent identisk med Doom III. Underveis finner vi PDAer med litt bakgrunnsinformasjon og nøkler til stengte dører, vi blir oppdatert gjennom radio om nye oppdrag, og monstrene teleporterer plutselig inn rett bak oss. Det er akkurat som originalspillet, bare at brettene er litt annerledes designet.

Gravitasjon

Noen nyheter er det likevel. Først og fremst et par nye våpen. Den kuleste av alle er dobbeltløpet hagle, som klarer å stoppe de fleste monstrene med et dobbeltskudd. Den er helt glimrende å bruke! Litt mer pinlig er derimot et gravitasjonsvåpen, som er direkte kopiert fra Half Life 2. Du kan plukke opp gjenstander og kaste dem rundt, den eneste forskjellen er at du også kan fange prosjektiler og skyte dem tilbake mot motstanderne. Ved noen bosskamper er det faktisk helt nødvendig å benytte seg av denne taktikken. Den siste våpen-nyheten er også temmelig kul, det er et artifakt som har tre funksjoner – den kan aktivere et slags bullet time, gjøre deg sterkere, og til slutt gjøre deg helt udødelig. Disse tre funksjonene får du etter hvert, du må først drepe bossene som er besittelse av disse oppgraderingene.

Det er også noen nye monstre med i denne omgang, men disse er strengt tatt bare litt oppgraderte versjoner av kjente fiender. Ikke noe revolusjonerende her.

Det går unna

Tilleggspakken kan egentlig deles opp i to halvparter – den første delen er mer balansert, og gir deg mulighet til å lære deg finessene med de nye våpnene. Den andre delen er mer brutal og klaustrofobisk, og vanskelighetsgraden stiger dramatisk. Det hele slutter med en liten tur innom helvete, der vi gjør opp med spøkelset av Bertruger en gang for alle.

Flerspillermodusen er heldigivis også blitt oppgradert – nå kan åtte spillere holde på samtidig, og i tillegg har Doom fått noen CTF-brett.

Grafikken er fremdeles veldig imponerende, det er det ingen tvil om. Selv om designerne ikke har vært så veldig kreative og brettene ligner mye på områdene fra Doom III, er kvaliteten på det visuelle fortsatt det ypperste du får på en skikkelig monster PC.

Så alt i alt, Ressurection of Evil er en passe morsom tilleggspakke, men det er virkelig for lite nytt her. Den vil nok først og fremst appelere til dedikerte fans av Doom III, men hvis du synes originalen var for ensformig, bør du nok spare pengene til noe annet.