Ground Control II

Strategisjangeren er ikke nødvendigvis utdøende, men det tar likevel tid mellom hver gang det kommer ordentlig spennende titler. Ground Control II er blant spillene vi har ventet på en god stund, og det viser seg at det uten tvil var verdt det. Spesielt fordi utviklerne har valgt å være nyskapende og legge til nye elementer til den noe slitne sjangeren.

LES OGSÅ:

Involverende

I GC II følger vi en ganske så spennende historie om striden mellom tre fraksjoner langt ut i verdensrommet. Spillets manual inneholder all nødvendig bakgrunnsinformasjon om universet, og utviklingen som foregår mens du spiller er faktisk blant de mest spennende vi har sett i et strategispill. Denne type spill er vanligvis ikke spesielt godt egnet til skikkelig historiefortelling, men GC II klarer det bra.

GC II er på mange måter svært forskjellig fra andre RTS-spill. Selve fundamentet for disse – ressurssamling og bygging av baser, er helt borte, mens fokuset er på strategiske løsninger og taktisk tenkning. Her får du ikke bygge mange titalls tunge tanks som overvelder stridssonen, du må i stedet være subtil og tålmodig.

Ingen ressurser

Du har ingen baser i GC II. På ethvert brett finnes det en eller flere såkalte Landing Zones, og i tillegg er det mulig å finne ”victory locations” som gir deg nødvendige poeng.
Når du har en LZ under din kontroll, kan du til enhver tid tilkalle forsterkninger, som blir flydd inn i et transportskip. For å få råd til disse forsterkningene, trenger du penger, som du tjener på å kontrollere så mange ”victory locations” som mulig. Transportskipet har begrenset med plasser, men du kan oppgradere det slik at du kan ”bestille” flere soldater. Utviklerne har også sørget for å kontrollere spillflyten ved å redusere mengden penger du tjener hvis hæren din er for stor. Det er altså mye bedre å operere med mindre antall soldater.

Denne løsningen synes vi er helt glimrende, det er deilig å slippe å tenke på å samle ressurser og passe på basen, og i stedet konsentrere seg om krigføringen.
Og denne er også ekstremt finpusset. Selv om ingen av de to spillbare sidene (de menneskelige NSA-styrkene og romvesener kjent som Virons) har spesielt mange enheter å velge mellom, har de veldig klare fordeler og ulemper. Terrenget spiller også en stor rolle, for eksempel er enheter som befinner seg høyere enn fienden mye mer treffsikre. Hvis du skal gjennom et skogsområde, må kjøretøyene ta omveien rundt – det er nemlig kun soldater som klarer å komme seg gjennom vegetasjon.

De to spillbare rasene er på samme side i konflikten, og det er veldig synd at vi ikke får muligheten til å spille som det onde imperiet (i utvidelsespakken, kanskje?). NSA er ganske stereotypiske marinesoldater med noen transportkjøretøy, tanks og helikoptre, mens Virons er stilige aliens med spesiell, organisk teknologi. Det som er interessant er at Virons-enhetene kan smelte sammen for å skape en nye og kraftigere kampmaskiner. Det gjelder bare for enheter av samme type, riktignok.

Dumhet

Dessverre er det en del problemer som hindrer opplevelsen fra å være perfekt. Dine enheter har blant annet tendenser til å rote seg bort, ikke komme forbi hverandre og ikke reagere på ordre. Dessuten er den kunstige intelligensen til motstanderne ofre ganske lav.
Men totalt sett er enkeltspillerdelen av spillet meget bra – takket være solid historie og mange veldig gode brett. Det er faktisk sjeldent vi ser et strategispill som er såpass stemningsfylt, men GC II klarer å gjøre mange av brettene til virkelig uforglemmelige opplevelser.

Vi må heller ikke glemme flerspillermodusen, men denne er ikke like finpusset som singleplayer. Det er få brett, og ikke alle av disse er spesielt bra – men konseptet med å ta kontroll over strategiske punkter på brettet ligner litt på Battlefield, så hvis det er en RTS-versjon av BF du er ute etter, er dette et godt alternativ.

Vakkert

Blant de mest imponerende aspektene av spillet er uten tvil grafikken. GC II er det lekreste strategispillet noensinne, det er det ingen tvil om. Brettene er helt nydelige, med detaljerte landskaper og dynamiske væreffekter som regn og sandstormer. Du har full kontroll over kameraet, og kan zoome inn eller rotere kameraet rundt for perfekte vinkler – og da får du sjansen til å beundre hvor detaljert det hele ser ut. Spillet ser faktisk nesten ut som et førstepersonsspill fra noen år tilbake, og samtidig er det kodet godt nok til at selv litt eldre maskiner klarer å kjøre det tilfredsstillende. Musikken er for øvrig også meget bra, og det samme gjelder stemmeskuespillerne. Massive Entertainment har virkelig gjort leksa si når det gjelder det tekniske.

GC II er sterkest i enkeltspillermodus, og er en frisk pust i en noe stagnert sjanger. Hadde flerspillermulighetene vært litt bedre utbygd, ville det vært det perfekte strategispillet, men det er likevel ikke langt unna. Vi anbefaler det til de aller fleste som er glad i god strategi, og håper på en utvidelsespakke snarest!