Act of War: Direct Action

Sanntidsstrategispill er kanskje ikke helt det samme lenger som det var en gang i tiden. Det kommer til stadighet gode spill i sjangeren, og flere er på vei, men det virker ikke som om de er like høyt profilert som på 90-tallet. Vi synes likevel det alltid er en glede å få prøve et nytt og solid strategispill, sist vi følte det var når vi spillte Kampen om Midgard i fjor vinter, og nå føler vi det også med Act of War.

LES OGSÅ:

Vi har absolutt ingen tvil om at Command & Conquer-spillene har vært en stor inspirasjon her. Act of War er et av de få nylige strategispillene som tar for seg en konflikt i nær fremtid fremfor WarCraft-inspirerte fantasiverdener. Det er mye høyteknologi her, og vi styrer tungt utstyrte militære tropper i realistiske settinger.

Som i gamle dager

Noe av det første vi legger merke til er bruk av ekte skuespillere i filmklippene mellom brett. Det var populært på 90-tallet, når CD-ROM-teknologien gjorde det mulig å plassere lange filmklipp på spilldiskene, men etter hvert som 3D-grafikken ble kraftig nok til å vise samme type filmsekvenser uten bruk av ekte skuespillere (som sjelden gjorde noe særlig imponerende jobb), gikk bransjen over til fullstendig datagenererte filmklipp – gjerne med mye bedre effekt. Act of War tar oss tilbake til 90-tallsfølelsen, og benytter seg av scener tatt opp i ekte omgivelser, med ekte mennesker, og det er jo på mange måter en frisk pust som samtidig gir oss litt retrovibber. Kvaliteten på klippene er ganske blandet, noen av skuespillerne gjør en god jobb, mens andre er elendige. Oscar-materiale er dette ikke, men vi synes likevel at det er ganske sjarmerende med slike filmklipp, det minner oss om gode, gamle dager.

Historien bak spillet er ganske forutsigbar og forglemmelig – ubeskrivelig onde terrorister ødelegger oljeinstallasjoner og angriper storbyer, og amerikanske soldater og spesialstyrker slår tilbake. Vi har sett og hørt dette før, men det vi liker er at bakgrunnshistorien knytter brettene tett sammen, og vi føler at vi er en del av dette. Brettene er gjerne ganske korte, med mange filmklipp i mellom og hyppige oppdateringer underveis fra dine overordnede. Det dukker også ofte opp et lite vindu mens du holder på med brettene, og der får du se klipp som gir deg informasjon om hva som skjer andre steder og nye oppdrag.

Storbykrigen

I enkeltspillerkampanjen spiller vi som den amerikanske hæren og en spesialstyrke, Task Force Talon. De første episodene fokuserer på urban krigføring med et begrenset antall soldater og foregår i Londons parker og gater. Det er ikke spesielt mye strategi involvert på begynnelsen, da det ikke er noe basebygging eller ressurssamling, bare ganske lineære brett som tar deg fra mål til mål. Men ting tar seg kraftig opp etter hvert, og de senere brettene foregår i San Francisco, Egypt, Moskva og til slutt Washington DC. Mye av spillet handler om kamper som foregår i bykjernene, og det er en spennende avveksling fra de åpne landskapene man er vant til fra tilsvarende titler. Det åpner også for mange nye strategier, da du kan for eksempel innta de aller fleste bygninger med dine soldater, og bruke dem som kraftige, defensive posisjoner.

Ressurssamling, som er et så viktig element i strategispill, har fått en ny vri her. For å bygge opp hæren din trenger du penger, og disse finner du ved å bygge oljeraffinerier eller innta banker og forsyne deg. Når pengene fra disse kildene tar slutt, er det ett alternativ igjen, og det er å fange fiendtlige soldater. Disse holdes i fengsel, og genererer penger over tid. Det innebærer altså at det lønner seg å ikke drepe alt som rører seg, når du ser knelende motstanderne betyr det at de er klare til å bli fanget. Noen ganger kan du også avhøre dem, og får avslørt deler av kartet som normalt er skjult for deg.

Selve strategien virker til å være viktigere her enn i mange andre spill. Enhetene har veldig tydelige svakheter mot spesifikke typer angrep, og om du sender hundre tanks avgårde vil en godt forsvart base likevel klare seg. Her er det virkelig essensiellt å ha riktig variasjon av enheter og kjøretøy. Du kan også ofte ha med deg et medisinsk helikopter som leger sårede enheter, og det er svært viktig da de som er kritisk skadet beveger seg mye saktere eller nekter å røre på seg i det hele tatt.

Enkeltspillerkampanjen er som sagt relativt kort og lineær, men heldigvis har Act of War en meget godt skirmish- og online-modus. Skirmish går som vanlig ut på kamper på valgfrie brett mot et visst antall datastyrte motstandere, og der kan du også spille som terroristene, hvis teknologi er tydelig russiskbasert. Det er også i skrimish-modusen at forskjellene mellom de tre spillbare fraksjonene er mest tydelige.

Blant minusene hva spillbarheten angår er det noe rotete grensesnittet som rett og slett ikke alltid er like brukervennlig. Ved flere anledninger er det vrient å få full kontroll over enhetene, og pekeren reagerer ikke alltid på dine klikk.

Superdetaljert

Act of War er svært imponerende grafisk. Omgivelsene er utrolig detaljerte og skarpe, faktisk har vi aldri tidligere sett så mye detalj i et strategispill. Det at veldig mye av spillet foregår i trange bygater har også en del av skylden for det gode inntrykket. Du kan zoome inn på dine soldater, og en hel rekke kjente bygninger fra byene spillet foregår i er plassert i riktig persperktiv og forhold til omgivelsene. Kjempeimponerende!

Selv om spillet ikke revolusjonerer strategisjangeren har utviklerne likevel klart å tilføre et par nye og spennende elementer, det hele er velpolert, ekstremt pent og godt underholdende. Vi synes at enkeltspillerdelen kan til tider være i overkant simplistisk, og det varer heller ikke spesielt lenge, men skrimish- og flerspillermulighetene gjør det godt igjen. Grensesnittet er ikke det beste, men det går an å venne seg til det, og resultatet er et bra strategispill som vi trygt kan anbefale.