Du skal lete lenge etter ei barnebok som oser mer sjøsprøyt og sand enn Inga Sætres «Fyrvokterne» i sommer.
Med sin forrige utgivelse, tegneserieromanen «Fallteknikk», imponerte hun med sin varme og realistiske skildring av ungdomsliv i utkant-Norge, og ble belønnet med Bragepris.
Hennes nye bok tar oss med til en annen utkant - den ytterste, nøgne ø, rett og slett. Her er mindre realisme, men desto mer varme.
«Forlat aldri öen» er fyrvokter-plikt nummer én, kan vi lese av lista som henger på veggen i andre oppslag. Søskenparet lever av fugleegg, sauemelk fra Bæen og boksemat som skylles i land hver gang det er uvær, og er lykkelig uvitende om verden omkring dem — eller «omgiverset», som de kaller det. Noen båter ser de aldri.
Personene er tilsynelantende naive, men her ligger mye gjemt mellom linjene.
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Underliggjøring av hverdagslige gjenstander er en gjennomgående effekt: Som når de finner et dokkehus i vannet, og lurer på om det har «forkrympet». Og senere en bag med pengesedler, hvorpå de utbryter: «Fryktelig fantastisk! Papirlapper til å tenne opp med!»
Sætres øy er et nostalgisk sommerparadis, et sted der tida går i sitt eget tempo, og det viktigste er om det regner eller er opphold. Men idyllen trues når en fremmed dukker opp på øya og får Sølvi til å drømme om mer. Den fremmede, fristelsen personifisert, bryter ned illusjonen om det tidløse og evige og viser oss historien som det øyeblikksbildet det er. For Astrid, Sølvi og Bæen kan ikke leve slik lenge. De er alle helt avhengige av hverandre, og de blir ikke flere. Er det nok?
Spørsmålet er hvor mye den appellerer til barn.
Mye av humoren ligger i språklek med fremmedord, eller som håndskrevet tekst i illustrasjonene - stedsnavn på kartet og opptegnelser i loggboka («sand egner seg ikke som mel»). Dette går fort tapt i høytlesningen, mens mange poenger — som den fremmedes uttalelser om «mersalg og avanse grunnet lav standard» - går over hodet på de yngste.
Derfor: Les den gjerne for og sammen med litt større barn som allerede har lært seg å lese selv, og la dem få god tid til å gå på skattejakt i illustrasjonene. Det er de verdt.