Etter fire år er Jan Kjærstad klar med en ny roman, og den er — som man kunne vente — ambisiøs og volumniøs. Det betyr ikke at den er vellykket.
Boka er tidvis en 600 siders ordmaskin som i lange kapitler durer og går på tomgang.
Som roman mangler «Slekters gang» det nødvendige plot som kan drive handlingen fram. Pretensjonene er det ikke noe å si på. Kjærstad vil skrive en annerledes Norges-historie om de seneste hundre år; da dette lille og tilsynelatende ubetydelige landet i utkanten av verden nådde sitt høydepunkt som nasjon.
Mer kontroversielle temaer på 2000-tallet, som muslimenes inntog i annerledeslandet, eller konfliktene om Muhammed-karikaturene, er utelatt.
Til gjengjeld er det kvinnepolitiske budskapet tydelig med dvisen Femina erecta. Når døtrene går i bakken, lyder mødrenes mantra: Reis deg opp!
La oss nå se nærmere på tilløpet, på begynnelsen: «Slekters gang» er en metafortelling, en fiktiv krønike nedtegnet en gang i det 22. århundre, må vi tro, av en forskergruppe i Den kinesiske føderasjon som gransker den norske Bohre-familiens forunderlige forbindelse til Long-dynastiet.
Tider har henrullet, og etter den store katastrofen er det bare rester igjen av den norske stammen der den streifer rundt og «roter i jorden om dagen og drikker potetbrennevin om kvelden.» Long-dynastiets genealoger benytter en vitenskapelige metode som kalles «fiksjonalisert historie» for å avdekke fortiden.
Og allerede her synes jeg Jan Kjærstad får et problem med den fiksjonaliserte historieskriving, et problem som bare blir større idet han sender Rita Bohres yngste sønn ut i krigen ved Fossum bru, gjenfortalt i en psykologisk-realistisk litterær form som forfatteren vanligvis tar avstand fra.
Uansett er det jo uhyre dristig, for ikke å si farlig, å skildre en ung manns tanker og følelser i en så klassisk ladet scene som møtet med den siste fiende.
I denne littererære ilddåpen kommer da også romanen til kort.
Og Kjærstad gjør det ikke lettere for seg ved å legge inn referanser til Tolstoj. Det er uansett høyt opp til «Krig og fred».
Utmattende
På tryggere og mer ufarlig grunn er Kjærstad når han skildrer utgravingen av Osebergskipet, et møte med Fridtjof Nansen eller synet av en stram Max Manus i samme bil som kronpris Olav.
Og slik forteller Kjærstad om svikeren Sigurd, den feige broren til helten ved Fossum bru, han som har skadet seg selv med et økshogg i armen for å gå fri:
«Et genialt alibi. Armen i fatle. Alle skjønner at man ikke kan dra til et mobiliseringssted i den tilstanden. Han spaserer hjem, går nærmest og vifter med den hvite gipsen. Se på meg! Jeg er unnskyldt! Jeg vil kjempe, men som dere ser, er jeg halvt krøpling. Forbannet uflaks. Heldig for de satans tyskerne!»
Og noen hver kan bli utmattet av å lese en flere boksider lang diskusjon mellom sherrydrikkende damer om hvor morfar og mormor møtte hverandre; var det på Festningsplassen, ved Ruseløkkveien eller i Christiania Theater?
Kanskje kan et sitat av Goethe bidra til å forklare noe av ideen bak Kjærstads nye roman: Man velger hvem man vil være i slekt med. Med andre ord er det felles fortelling, felles historie, som skaper slektskap — vel så mye som gener og arv.
Så et spørsmål til slutt. Hva var årsaken til Norges undergang?
Var det klimaet, overbefolkningen, den synkende sædkvalitet? Nei, skriver Kjærstad. Snarere et sammenfall av disse problemene — som dypest sett skyldes fantasiløshet kombinert med slapphet og tiltaksløshet. Eller druknet vi i ord?
Jan Kjærstad
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN