Anmeldelse: Sture Dahlström er en spinnvill svenske med en gnistrende roman
Årets BilFlax-bil: Rå, miljøvennlig og sikker
Forfatteren Sture Dahlström (1922-2001) er en godt bevart svensk, litterær hemmelighet. Jazz-musiker, innehaver av en sagnomsust musikkforretning i Ystad, eventyrer og globertrotter, men først og fremst forfatteren av 18 bøker.
Han debuterte i 1961 med «Änglar blåser hårdt», en av de få jazzromanene i Norden, inspirert av amerikanske beatforfattere. Men Dahlström var mindre disiplinert, mer eksplosiv og mer hemningsløst erotisk i språket enn Jack Kerouac var i «On the Road», som er en av svenskens fremste inspirasjonskilder.
To ukjente svensker
Keroaucs beat-evangelium var blant annet forbildet for «Den galopperende svensken», som er Dahlströms første bok på norsk. Akkurat som Pelikanen Forlag har fanget opp den svenske forfatteren Carl-Henning Wijkmark (82) og utgitt to av hans romaner, har forlaget Spetakkel nå planer om å utgi flere bøker av den betydelig mindre prisbelønte Dahlström.
To ukjente svensker
Felles har disse to likevel at de skriver eventyrlige og gapskrattende romaner med absurde overtoner og at de har vært tilnærmet ukjente i Norge.
En usvensk anarkist
I Mats Keyets bok «Sture Dahlström - en biografi» (2000) beskrives forfatteren som en mann med stort skjegg i en borg i Skåne, et menneske som hatet myndigheter, bodde mye i Spania og skrev livsbejaende romaner. «En osvensk anarkist som inte kryper för övrigheten.» Filmrettighetene til en av bøkene hans, «Gökmannen», ble faktisk kjøpt av Sam Peckinpah («The Wild Bunch»). Han rakk aldri å gjøre noe med den. Men Dahlström møtte ham i London og gjorde sterkt inntrykk på den legendariske regissøren.
En usvensk anarkist
Dahlströms forbilder var forfattere som Henry Miller, Louis Ferdinand Céline og William Burroughs. Han ville skrive slik jazzens virtuoser spilte bebop, og han forsøker å fange opp den flommende billedrikdommen hos Miller, den burleske fantasien til Céline og den hallusinatoriske visjonen til Burroughs.
Det verste er at han langt på vei lyktes, samtidig som han har en personlig stemme. Han framstår som en blanding av Tristan Vindtorn og Christopher Nielsen, en overdrivelsens mester med et voldsomt driv i språket der han følger sin hovedperson gjennom de mest surrealistiske opplevelser under en reise i USA.
Nasjonalsanger
Vi møter musikeren Bergman-Wasa (ikke helt ukjente svenske navn), som ønsker å livnære seg ved å komponere nasjonalsanger for nyopprettede nasjoner. Som han skriver til en afrikansk president: «...et flagg uten nasjonalsang er som en koksnøtt uten melk.» Nå er han på vei med den amerikanske jernbanen, blant annet for å lete opp antikke røntgenapparer av messing, en gjenstand han har visse erotiske lyster forbundet med.
Nasjonalsanger
Gnistrende galskap
Sjangermessig er dette både en pikareskroman og en odysse, med kapittel-overskrifter som kunne vært hentet fra Cervantes og en overveldende rekke kvinnehistorier som den greske sagnhelten saktens kunne misunt ham. Romanen består av fem deler med til sammen 36 kapitler, 380 sider med himmelstormende prosa og gnistrende galskap.
Gnistrende galskap
Den grenseløse holdningen til romankunsten og de mange viltre erotiske eskapadene kan ha vært noe av årsaken til at det svenske parnasset aldri omfavnet Sture Dahlström. Han ga dessuten blanke i media.
Han har noe av den samme bisarre fantasien som finnen Arto Paasilinna, men i et atskillig mer uhemmet format. Vil du være med, så heng på. Vi tar gjerne imot flere romaner av denne merkverdige begavelsen.
« Den galopperende svensken »
Sture Dahlström
Sjanger
Forlag
Spetakkel
Oversetter
Anlaug Lia og Nye Tillen
Utgivelsesår
ISBN
9788299963268
Lik Dagbladet Pluss på Facebook