Anmeldelse: Sigbjørn Mostues zombie-romaner beskriver et samfunn i oppløsning

Årets BilFlax-bil: Rå, miljøvennlig og sikker

Sigbjørn Mostue åpner sin andre zombie-roman med å sitere Dante, intet mindre: «Jeg fører inn til det forpinte stedet (...) La alt håp fare, dere som trer her inn.»

I det ligger et tydelig varsel om mørke og uhygge, men kanskje også et hint om litterære ambisjoner?

For å ta det første først: «I morgen er alt mørkt»-bøkene er noe av det mest brutale du finner innen norsk ungdomslitteratur.

Dette er høypuls-litteratur — den typen bøker der du stadig tar deg i å snikkikke på neste side før du er ferdig med den forrige, til tross for historien utvikler seg i en halsbrekkende fart.

Ny forteller

Det dreier seg ikke om en tradisjonell zombie-grøsser, der døde våkner til live, men om en parasitt som gjør tilsynelatende vilkårlige mennesker til rasende drapsmaskiner som angriper alt og alle rundt seg. Slik sett har Mostue laget en anelse mer virkelighetsnær og desto eklere vri på sjangeren.

Ny forteller

I den første boka i serien - som vant Uprisen tidligere i år - møtte vi Brage, som søkte ly i skogen sammen med en gruppe halvt tilfeldige naboer da parasitten nådde Oslo. Boka sluttet med en formidabel cliffhanger, men den nye fortsetter ikke der den forrige slapp.

Kjønnsroller

Her er fortelleren Brages klassevenninne Marlen, som er igjen i byen sammen med moren og stefaren. Hun trives dårlig både på skolen og hjemme og bruker det meste av tida på å diskutere parasitten med andre på nettet. Hun er overbevist om at naturen har bestemt seg for at de alle skal dø: «Fordi jorda ristet av seg sin hittil største feiltakelse: Mennesket».

Kjønnsroller

Mostue forsøker å klemme inn en rekke aktuelle temaer og moralske diskusjoner i boka — for mange, kanskje. Bøkene handler vel så mye om et samfunn i oppløsning, og hvordan enkeltmennesker reagerer på krig og vold. Hva skjer med kjønnsrollene når fysisk styrke blir veien til makt? Akkurat det fikk nokså slapp behandling i forrige bok, men nå løftes det fram som et hovedtema. Det innebærer blant annet en grell, men ikke unødvendig voldtektscene.

Marlen gjennomgår en voldsom utvikling i løpet av få uker. Hun er først motstander av vold, til en slik grad at hun ikke klarer å forsvare seg selv. Etter hvert blir hun mer og mer brutalisert.

Gjentakelser

De fleste interessante temaer i boka blir likevel behandlet litt raskt. Det er en utfordring for all spenningslitteratur — dersom Mostue skulle dykket dypere ned i diskusjonene, ville han vært nødt til å slakke av på tempoet. Kanskje plukker han opp tråden i neste bok, for her legges det åpenbart opp til enda en oppfølger.

Gjentakelser

En annen innvending er at mønsteret lys — mørke — lys — mørke blir vel gjentakende mot slutten. Hver gang personene begynner å slappe av, begynner leserne å vente på setningen «så feil kunne vi ta». Formuleringer som «det ellers så pene ansiktet var fordreid av raseri» går også igjen. Språket er trygt og ordinært, med metaforer som skaper stemning, uten å utfordre eller overraske.

Men her er det spenningen som er viktigst, og den har Mostue stålkontroll på. Fortellingen sitter som en knyttneve i magen, og det skulle ikke forundre meg om han har enda en Upris i vente.

« «I morgen er alt mørkt: Marlens historie» »

Sigbjørn Moestue

Sjanger

Forlag

Cappelen Damm

Utgivelsesår

ISBN

9788202482831

Lik Dagbladet Pluss på Facebook