Anmeldelse: På tide at John Irving gir seg nå?
Årets BilFlax-bil: Rå, miljøvennlig og sikker
Den har en lovende og appetittvekkende begynnelse, John Irvings fortelling om den meksikansk-amerikanske forfatteren Juan Diego. Men så er det som om Irving gir f... og bare våser i vei på autopilot, i en roman som ender i det rene skjære vrøvl.
Den noenogfemti år gamle forfatteren Juan Diego lever et nokså ensomt liv i Iowa. Han er krøpling etter en biluykke da han var fjorten, tygger Viagra til tross for et heller labert seksualliv, og går på betablokker som stjeler drømmene hans. Drømmene som gir liv til romanene, og som også hjelper ham å gjenerindre sin barndom som søppelgutt i slummen i Mexico. Da han ufrivillig strander et døgn på en flyplass, får han ikke tatt betablokkene sine, og drømmene begynner å hjemsøke ham.
Vi bringes førti år tilbake i tid. Til 1970 og en stinkende søppelplass i Oaxaca i Mexico.
Monoman tematikk
John Irvings attende roman veksler mellom disse to nivåene, der det mest sjarmerende er barndomserindringene. Fjorten år gamle Juan Diego bor i et stinkende skur sammen med sin yngre søster Lupe. Han leser alt han kommer over av bøker som er kastet på dynga, mens hun er en av Irvings mer fantastiske skikkelser. Hun snakker et kaudervelsk som bare broren forstår, og kan lese folks tanker. Der finner hun mye grums, sexfantasier og slumrende begjær. Det odde paret er beskyttet av søppelkongen, som anser seg som barnas far. Moren er prostituert og slående vakker, sine egentlige fedre kjenner de ikke.
Monoman tematikk
En typisk Irving-roman med andre ord, i den forstand at det sentreres rundt gjennomgangstema han har brukt siden gjennombruddet «Garps bok» (1979): Forsvunne fedre, gode adoptivfedre, burlesk barndom og seksuelt misbruk.
I forbindelse med lanseringen av «Til jeg finner deg» (2005), avslørte han årsaken til den tematiske monomanien. Han hadde funnet sin biologiske far, og han hadde blitt misbrukt seksuelt da han var 11 - av en eldre kvinne.
Briljant teknisk
«Mesteparten av det Juan Diego visste om kvinner, stammet fra fiksjon, fra å lese og skrive romaner. Kvinnene i fiksjonen var ofte tiltrekkende og mystiske; i romanene til Diego var kvinnene truende også. Og var det ikke normalt — eller i hvert fall ikke uvanlig — at litterære kvinneskikkelser var litt farlige?» heter det et sted i denne boka, der kvinnene ganske riktig fremstår som farlige. I nåtidsfortellingen reiser den aldrende suksessforfatteren til Manila. På flyplassen treffer han to kvinner, mor og datter. De virker seksuelt umettelige - til Juan Diegos store glede. Men de er litt underlige. Spørsmålet er om de er virkelige eller bare oppdiktede forfatterfantasier. Eller om de er demoner.
Briljant teknisk
Irving er en briljant forteller rent teknisk, med sine elegante overganger, innebakte absurditeter, og elleville persongalleri.
I denne boka møter vi blant andre den gode jesuitten Pepe, en homoseksuell dverg og en begjærlig løvetemmer. Ja, for ingen Irwing-roman uten et sirkus, og det er der de to søsknene ender etter hvert. Det skal vise seg skjebnesvangert for lille Lupe, som også kan lese løvenes tanker. De mest sjarmerende figurene i boka er likevel misjonæren Edward og hans kjæreste, den prostituerte transvestitten Flor. Sistnevnte er 1,88 høy og har både bryster og penis. Jeg røper ikke for mye om jeg avslører at de to elskelige mennene ad mange omveier blir Juan Diegos adoptivforeldre.
Formålsløse triks
Liksom i blant annet siste bok «I en og samme person» (2012), er homoseksualitet og androgynitet et gjennomgangstema. Da med spredte henvisninger til Shakespeares forviklingskomedier; her «Helligtrekongersaften». Jomfruen i Guadalope har også en sentral rolle. Samt en relikviebutikk, der de religiøse figurene mer likner sexdukker, i en bok som etter hvert blir mer og mer sexfiksert. Juan Diego selv onanerer til en jomfrufigur, om han da ikke knasker viagra og begjærer enhver som kommer i hans vei. Her er også stadige utfall mot kirken, katolikkene, synet på abort.
Men det er noe forslitt over tematikken. Det blir så overfladisk og ender liksom ingensteds. Det er som om Irving har brukt alle triksene tidligere, og bare drar dem formålsløst fram fra ermet.
Den burleske komikken, som har vært hans kjennemerke, virker her bare grotesk og tøvete: Aller verst er skjebnen til lille Dolores med penisånden, som dør bare fjorten år gammel på tragisk vis.
Formålsløse triks
Hule fraser
«De fleste søppelbarn er troende; kanskje du må tro på noe når du ser så mange ting som blir kastet», heter det i et sitat symptomatisk for boka. Det virker jo både virtuost og dypsindig, men er det egentlig det? For meg framstår det bare som en hul frase, i likhet med det meste Irving lirer av seg utover i boka.
Tross det massive begjæret og den underliggende seksualiteten, er boka i tillegg blottet for sensualitet.
Hule fraser
Han har skrevet så mange glimrende romaner, John Irving. Kanskje burde han gi seg i tide?
« Mysterieavenyen »
John Irving
Sjanger
Forlag
Gyldendal
Oversetter
Halvor Kristiansen
Utgivelsesår
ISBN
9788205487413
Lik Dagbladet Pluss på Facebook