Havet og sjømannslivet har en egen plass i litteraturhistorien. Forfattere som Herman Melville og Joseph Conrad har satt en standard med verk som «Moby Dick» og «Lord Jim». B. Traven, Malcolm Lowry og Jack London har brukt sjøen som arena for menneskelig drama.
Her hjemme har Amalie Skram, Nordahl Grieg, Aksel Sandemose, Jens Bjørneboe, Vigdis Stokkelien og Alexander Brenning satt sjømannslivet på kartet, for ikke å snakke om Jon Michelet. En klassiker i sjangeren er også Nikos Kavvadias fantastiske roman «Hundevakta», som nå er ute på norsk.
Nikos Kavvadias (1910-1975) ble født i en russisk by i Mandsjuria av greske foreldre. Han mente selv at dette opphavet knyttet ham til det fjerne Østen. Mens han var guttunge, flyttet familien hjem til øya Kefalonia i det joniske hav før de omsider slo seg ned i Pireus, havnestrøket i Athen.
I 1928 døde faren. Ikke lenge etter dro Kavvadias til sjøs og jobbet på lastebåter med anløp i all verdens havner. Under krigen dro han til Albania for å bekjempe italienerne. Seinere sluttet han seg til motstandsbevegelsen i det tyskokkuperte Hellas, før han dro ut på havet igjen i 1944, etter hvert som gnist. Han seilte i 30 år. Like etter at han trakk seg tilbake i 1974, døde han av slag.
Han debuterte som poet i 1933 og utga i alt tre diktsamlinger, visjonære og fortellende dikt inspirert av Baudelaire og franske modernister. Han var en engasjert kommunist og skrev dikt om Garcia Lorca og Che Guevara. Mange dikt henter motiv fra sjømannslivet og tematiserer eksistensielle situasjoner, selvdestruksjon, apati og sjelekvaler, vers fylt av tatoveringer og dolker i beltet. Et dikt handler om en akterutseilt norsk kaptein, som dør av hjemlengsel, mens han ser en båt forlate havna med kurs for Lofoten.
Diktene hans er spredt som tekster på populære plateutgivelser med gruppene Thanos Mikroutsikos og Xembarkoi. I Agostoli på Kefalonia står et monument til minne om Kavvadias. «Hundevakta» er hans eneste roman. Nå kommer den i den flotte serien «Sidespor», i en knirkefri oversettelse av Tom Lotherington.
Skipet Pytheas er på vei til Østen, en koloss av sammenklinkede jernplater som hamrer seg vei gjennom bølger og skum. Mannskapet er et minisamfunn av greske sjøfolk, som fordriver tida med å fortelle historier; beske, havdypmørke fortellinger som kutter livet til beinet. Nådeløse anekdoter; om drifter og svik, drømmer og skuffelser, krig og fred - som regel i form av forhold mellom kvinner og menn.
Det muntlige språket er frodig som en viltvoksende jungel, fortellingene er fulle av detaljer og sære filosofiske slutninger. Boka piskes fram av en eneste lang storm av en flerstemt, eller polyfon samtale.
Sjanger
Forlag
Oversetter
Utgivelsesår
ISBN
Snart i han/hun-form, snart i jeg/form, eller i du- eller man-form. Et kor av stemmer strømmer gjennom boka, i historier preget av en ramsalt, muntlig billedbruk.
Den endeløse seilasen er en ferd til nattens ende, som en annen dikter har uttrykt det. En reise på et nøtteskall av stål, som vipper hjelpeløst omkring med et beksvart dyp under seg og en himmel full av stjerner over seg. En odyssé full av svart latter og mørk erfaring; i form av fortellinger og atter fortellinger.
Det er ikke tilfeldig at Dante blir sitert et sted i boka. Skipet er en dødsseiler. Livet og havet blir ett.
Som kapteinen Gerasimos uttrykker det: «’Havet‘, sa han, ’det skal man ikke sette seg opp mot. Det skal man vise respekt for. Og ligge i forkant av.’»