Det er et slående tidsbilde.
På uteserveringa på toppen av Norges dyreste varehus, Steen & Strøm, ligger tre-fire pengestruttende venninnepar lett henslengt i loungesofaer og nipper til hvitvin, med hauger av eksklusive handleposer ved siden av seg. Diamantarmbåndene klirrer og gullsandalene glitrer i sola når de vrir seg lett for å fylle glassene. De fniser, og stirrer bort på en rufsete, men oh, so trendy, gjeng av unge menn rundt et langbord. De er internasjonale skateboardstjerner, som befinner seg på varehuset fordi en av klesbutikkene her er med på en innsamlingsaksjon for Afghanistan, landet der Norge er i krig. Inn i dette parallelle universet kommer Robinson og Fredag. De har tatt rulletrappene opp gjennom seks etasjer med luksusartikler og er nå på Oslos hotteste utested, Emil & Samuel — bar, restaurant og nattklubb i ett, oppkalt etter Emil Steen og Samuel Strøm, som grunnla stormagasinet i 1874. Stedets slagord er «Fôr før fashion.
Robinson og Fredag passerer et barområde som ser ut som om det er hentet rett fra Hugh Hefners yacht, går videre gjennom spisesalen med fine, men malplasserte, treskjæringer i taket, og kommer ut på takterrassen, der gullforgylte hagenisser og en rotete ansamling designmøbler kompletterer stilkaoset.
De finner seg et bord, og anstrenger seg for å lese menyen i stedet for å glane på gjestene. Visstnok skal eierne ha hentet inn en kokk fra «The Fat Duck» i England, en restaurant med tre Michelin-stjerner.
—Salater og sandwicher til shopperne, og en liten, men fristende kveldsmeny med vekt på luksuriøse ingredienser, konstaterer Fredag.
—Jeg får vel kjøre råflott, da. Først foie gras, så gratinert hummer, sier Robinson.
—Selv tar jeg på meg rollen som jetsettslanker og velger kamskjell og laks, smiler Fredag.
—Wow! Cool! Hummer og greier! Yeah, man, sier servitøren.
Han er søt og veldig, veldig vennlig, men dessverre helt ubrukelig.
—Vinkart?
—Nei, det har vi ikke, men husets hvite er nice.
—Dere må vel ha et vinkart?
—Njaa, vi hadde noe sånt, men så regnet det og da ble det ødelagt. Men, hey, jeg skal se om jeg kan finne det igjen.
Etter nesten tjue minutter dukker to skitne og krøllete A4-ark opp. De bestemmer seg for ei flaske Pouilly-Fume, pluss et glass Sauternes til Robinsons gåselever.
-Rar farge på disse kamskjellene, de er guloransje inni, men de smaker helt greit, sier Fredag.
Det er verre med tilbehøret. Blomkålkremen smaker ingenting, og hasselnøtt- og paprikasalsaen henger ikke på greip. Alt smaker brent nøtt. Og hvor er saltet?
—Fin lever, godt stekt, men pæresorbé og karamelliserte aprikoser drukner den i sødme, mener Robinson.
Hovedrettene er en enda større nedtur.
—Jeg må le! Selve hummeren er fantastisk, men denne ostegrauten på toppen? Direkte kvalmt. Og salaten! Har de hentet den i kantina på Blindern? Halvråtten, med gulrotrasp og vasne tomater. Til 400 kroner! Det er rett og slett latterlig å servere dette, sier Robinson.
—Jeg høyner. Smak her, sier Fredag og langer over en gaffel med laks, vaniljemajones og asparges.
—Skrekk og gru! Oljen i majonesen er harsk. Og hva har de gjort med laksen? Konsistensen er motbydelig. Slimete og bløt. Æsj!
—Du får skylle ned med litt varm vin...
Når servitøren spør om de vil ha dessert, har de mest lyst til å løpe. Men Fredag bestiller sabayonne og Robinson sjokoladefondant, noe som blir for mye for den surrete servitøren. Han kommer med fondant til begge, servert med replikken: «Sorry, guys, hørte ikke etter».—Så ubehagelig atmosfære som det er her tror jeg ikke det har vært på noe norsk utested siden jappetida, det gjør nesten vondt å være her, påpeker Fredag.
—Fæl stemning, elendig mat, katastrofal service — det er nesten et kunststykke å gjøre alt så pinlig dårlig, fnyser Robinson.
—Kanskje hele greia er en pågående performance, iscenesatt av Mathias Faldbakken for å si noe om vår tid?