Innledningvis i sitt bidrag til antologien «Islamisme - ideologi og trussel» skriver danske Frederik Stjernfelt at man som bokanmelder av bøker om islam snart oppdager noe påfallende, nemlig at «den ekstreme højrefløj og den kulturalistiske venstrefløj er enige om en ting: at undgå ordet "islamisme"».
På høyrefløyen, mener Stjernfelt, er forklaringen at man ser på islam som helhet som problemet, mens venstresida mener at problemet skyldes ganske få og isolerte ekstremister, som egentlig ikke har noe med islam å gjøre.
Dermed blir det mindre interessant for begge å interessere seg for forskjellige strømninger innenfor islam.
Samtidig er Stjernfelts siste poeng gyldig. Selv om mange muslimske stemmer etter hvert har bidratt til at debatten om islam i norsk offentlighet er langt mer nyansert, hadde det ikke skadet om de interne debattene ble enda mer synlige for oss. En antologi som denne kunne med fordel ha løftet fram enda flere eksempler enn den faktisk gjør, selv om Sylo Taraku går ganske grundig gjennom det han kaller islams indre kritikere, og Øystein Sørensen også skriver om den sudanske tenkeren og islamske reformatoren Mahmoud Muhammed Taha. Antologien ville også ha blitt styrket av et sterkere internasjonalt fokus, og kanskje ved å slippe til flere av islamismens kritikere fra den såkalte islamske verden.
Dette åpner selvsagt for islamkritikk, men som journalisten Lars Akerhaug påpeker i sitt bidrag i boka, drives det mye dårlig islamkritikk her til lands. Han kritiserer blant andre document.no og Human Rights Service for å male «et bilde av at alt som er galt i norske muslimske miljøer, kan spores tilbake til islam som religion». En slik islamkritikk, mener Akerhaug, fører til at man hopper bukk over sosiale og politiske forklaringer, og over at religiøse tekster alltid er gjenstand for tolkning. Det er egentlig selvsagt, dette også, og at det stadig må gjentas forteller litt for mye om norsk islamdebatt.
Og selv om det nok kan komme innvendinger mot flere av artiklene i antologien, både fra religionsfaglig og muslimsk hold, er islamkritikken som leveres også mer presis og mer nyansert enn den som leveres av dystopiske stemmer som Hege Storhaug.
«Islamisme — ideologi og trussel» er en ny utgivelse i en serie antologier knyttet til det såkalte Nettverket for studier av totalitarisme og demokrati ved Universitetet i Oslo. Som i flere av de tidligere bøkene i serien er bidragene av varierende kvalitet, men også av varierende sjanger.
Sant og si er de også i varierende grad tilgjengelige for et alminnelig publikum. Når Roger Griffin skriver om responser på «modernitetens nomocidale krefter» er det lett å ramle av, særlig når setningene iblant er lange som vonde år.
I sum er antologien sprikende, og utvalget av temaer og forfattere kan virke litt tilfeldig. Lest med et kritisk blikk vil den imidlertid gi grunnlag for interessante debatter om både islam, islamisme og forholdet mellom de to.
Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet og Nik Brandal (red.)
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN