Etter tretti år som romanforfatter debuterer Nikolaj Frobenius med noveller. Han forandrer form, akkurat som skikkelsene i «Alle mine demoner».
Nikolaj Frobenius
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Gjennom ni noveller møter vi mennesker som blir noe annet: Her er den fredsæle læreren som forvandles til skiløper-morder, rusmisbrukeren som hallusinerer seg inn i kroppen til en hund, forskeren som ender som sovesyk zombie, og kvinnen som - kanskje - trer over i de dødes rekker.
Det er dette kanskje som gjør Frobenius’ bok fascinerende. Novellene er krystallklare, hverdagslige, og samtidig foruroligende uavklarte.
Edgar Alan Poe og Franz Kafka er viktige referanser i Frobenius’ forfatterskap.
Årets noveller skildrer metamorfiske prosesser, skjønt ikke så absurde som for Kafkas Gregor Samsa, som våkner opp som innsekt. Hos Frobenius er tilstandene som rammer lettere å forstå. Det handler om ublide møter med egne instinkter, med raseri, redsel og ensomhet.
Den beste novellen er muligens «En strålende utsikt». Her møter vi en familiefar som går opp i liminga, nesten. Familien har flyttet inn i en tremannsbolig, men den nykjøpte idyllen er skjør. Det blir guffent, med et skjær av komikk. I denne novellen, som i flere, utforskes mentale impulser som rasjonalisering, rettferdiggjøring og ikke minst aggresjon.
Samlingen kunne hatt flere klare høydepunkter. En novelle som «Skiløperen», om læreren som klikker i skiløypa, blir nesten parodisk. Men fordi den som flere av tekstene kan leses symbolsk, sikres kompleksiteten. For det er ikke én virkelighet i disse novellene. Det er mange.
Skikkelsene er fanget i sin egen virkelighetsforståelse, som kan være preget av drømmer, rus, sykdomstilstander, vrangforestillinger eller vrangvillighet.
«Alle mine demoner» er interessant, stram og velformulert. Boka belyser skavanker både i individet og fellesskapet og oppleves som oksygentilførsel i en ellers navlebeskuende tid.