-Hva har de egentlig gjort? undret Fredag på vei inn i de tradisjonsrike lokalene for første gang siden oppussingen i sommer.
-Ny bar, konstaterte Robinson. -Og se der! En ny vegg som skiller innerste del av «Bunnefjorden» fra resten av lokalet.
Den delen av restauranten kan man nå reservere som et chambre séparée for selskaper fra 4 til 38 personer, fortalte hovmesteren som geleidet Robinson og Fredag til bords. Han kunne også fortelle at taket nå er restaurert til fordums prakt, og, røpte han: Det viktigste synes ikke - kjøkkenet er flunkende nytt.
Fullstendig malplassert må konseptet fra i fjor sommer sies å ha vært, da det tradisjonsrike serveringsstedet forsøkte seg med DJ, dempet belysning og lasereffekter. Men nå er tilsynelatende alt i sin skjønneste orden etter renoveringen. Fra «hylla» strømmer levende pianomusikk, det småprates, konverseres, diskuteres og skåles rundt bordene, aktivitetsnivået blant de proffe kelnerne er høyt, lokalene er ubetalelig elegante og gjestene utgjør en salig blanding av finansfolk, media- og kulturpersonligheter, turister og såkalt «helt vanlige folk».
Robinson studerte høstens meny, og kunne spotte klassikere som kremet fiskesuppe og biff tartar, men også en rekke komposisjoner tilpasset sesongen.
-Jeg lurer på om ikke rettene er litt mer utførlig beskrevet enn tidligere, sa Fredag og siterte sitt valg av forrett: Stekt tunfisk med dijonsennep, ristede sesamfrø, eple-, avokado- og ananassalat, eple- og vaniljevinaigrette.
Da tallerkenen kom på bordet ble Fredag noe skuffet over at retten var kjøleskapskald. «Sashimi» hadde vært en mer dekkende betegnelse på den så å si rå tunfiskfileten skåret i skiver. Kombinasjonen av friskt og søtt i tilbehøret falt i smak, men påkalte ingen store superlativer.
Pannestekt kamskjell med fritert selleri, selleripuré tilsmakt trøffelolje og eple beurre blanc var Robinsons førstevalg - og et særdeles godt valg.
-Nydelig, utbrøt Robinson. Den trøffelaromatiserte pureen sto godt til de grillede skjellene og en relish på epler og agurk satte en frisk spiss på det hele.
Robinson og Fredag nøt hvert sitt glass Chablis til forrettene, men gikk over til rødt fra Chianti som akkompagnement til hovedrettene. For Fredags del: Langtidsstekt kalvemørbrad med skogsoppsymfoni, rucola, ovnsbakt potet, syltet rødløk og steinsoppsaus tilsmakt sherry.
-Snakk om å få høsten servert på et fat, sa Fredag. -Lekkert. Og kjøttet smelter på tunga.
Høst var det også på Robinsons tallerken, som besto av posjert kveite med dillbakte grønnskjell, gresskarkrem, kongeøsterssopp og persilleskum. Men til tross for de delikate ingrediensene, ble det hele litt tamt.
Den posjerte fisken hadde dessuten fått trekke litt for lenge.
Den effektive og smørblide kelneren ga Robinson og Fredag en lagelig pause til å nippe vin og nyte omgivelsene før dessertene ankom. Sesongens eplekake med ananassalsa ble i noe søteste laget for Fredag, som hadde håpet på en syrligere avslutning. Søt - og helt grei - var også smuldrepaien til Robinson, som ble servert med yoghurt, sesongens bær og hvit sjokolade.
-Har du lagt merke til at prisene ikke er så stive lenger, sa Fredag og studerte regningen.
-Alt er relativt, påpekte Robinson. -Men du har rett, hovedrettene til over 300 kroner er borte, i hvert fall i høstens meny.
Med andre ord: Nesten alt er ved det gamle på Theatercaféen. Robinson og Fredag var mer fornøyde med maten denne gang, men de store superlativene har stadig en tendens til å utebli. Så er det heller ikke først og fremst for gastronomiske opplevelser man oppsøker den unike wienerkafeen. Nok en gang seirer miljø over mat.